Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SPINKELT

 

Arnt Birkedal

Og ho andre. Dikt, draumar

Samlaget 1999

 

Samlaget presenterer Arnt Birkedals utgivelse av året som en ungdomsbok. Den byr da også på såre ungdomsfølelser i overflod. Dette fordrømte vesenet som heter jente, og som kan komme nedover gata

 

med ein smil/så hemmelig

så lang

og god

at noko er

att

til meg

 

når me treffest.

 

Men som likevel heller kysser en annen. Og som plutselig kan finne på å reise seg og gå, enda hun har fått påspandert seg en brus (Cola light).

 

Og det var ikkje meining i

 

å følgja etter.

 

En del av diktene og tekstene har et kostelig, pussig poeng som speiler hvor finurlig tenåringsgutter kan tenke. For eksempel den med ”Sebra eten ved elvebredda”, om krokodillen som lynraskt ser

 

kva for ein sebra i den drikkande flokken som er dårlegast i gym på skolen

 

Om jeg også tar med lokalkoloritten (Stavanger og omegn), har jeg vel stort sett beskrevet registeret til denne boka.

 

Det er klart at det går an å skrive gode diktbøker for ungdom (Selv om jeg tror diktlesende fjortiser like gjerne, og kanskje helst, tar fatt på lyrikk som ikke nødvendigvis har dem selv som målgruppe. Hvor mange tenåringer leser ikke Obstfelder, for eksempel?) En del av diktene har en sympatisk enkelhet ved seg, og kan sikkert leses med høy gjenkjennelsesfaktor og en liten latter i tillegg. Det sørgelige er at disse er i et klart mindretall. Litt for ofte er det ikke enkelheten, men spinkelheten som faller en i øye. Bisetninger og tankestreker på avveie. Overtydelige, platte poeng. Konstruerte situasjoner. Ideer som går til spille.

 

-De må være gode, svarte Astrid Lindgren da hun ble spurt om det er noe særskilt som bør kjennetegne barne- og ungdomsbøker.

Som all annen litteratur.

Jeg syns denne boka er et stykke fra å oppfylle dette kriteriet.

 

Peter Svalheim