Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SPRELSKE DIKT FRA ET MØRKT LUNE

 

Sissel Solbjørg Bjugn

Depp. dikt

Samlaget 1999

 

Skal det deppes, så skal det deppes. 

 

Sissel Solbjørg Bjugn er så å si en egen kategori i norsk litteratur. Det har vært klart helt siden hun debuterte med ”Den første avisa på Lofotveggen” i 1978, der hun flott proklamerte at

 

Eg bakar brød med havre og kli

den finaste fitta i Nordland er mi

 

Siden da har det liksom vært opplagt at en Bjugn-bok har sitt eget blikk. Språket står litt sånn der litt på skrå og skakke og viser at de selvsensorene som er manet inn i de fleste av oss ikke har klart å feste grepet på henne. Og takk for det. For det svinger virkelig av bøkene hennes. Denne også.

 

Hva som er årsaken til de dype depresjonene denne boka øser av, får vi antydet - det har visst med forsmådd kjærlighet å gjøre. Men viktigere enn faktiske forhold er det at diktinnen benytter dette lunet til å borre seg ned i språket, på sitt umiskjennelige vis. Her er ikke noe stadium i svartsinnet for mørk. Intet språkslagg uvedkommende:

 

Verda i grus. Fargene: Svarts

og grås. Ingen svanesong,

ingen Sissel-song, men lydlig

vås. Ritsj. Ein borrelås.

 

Mer gjennomførte nødrim må en lete lenge etter! Det er så jeg kommer i tanker om at verdens aller beste nødrim på Nødrim er  Rødvin, og ganske riktig. Det er ikke lenge før diktinnen er å finne på polet:

 

Når eg drikk vin, overmannar ikkje språket meg meir.

 

Slik går det slag i slag, gjennom språklige innfall og et galleri av luner som sikkert ville fått Kübler-Ross (hun med ”sorgens stadier”) til å nikke gjenkjennende.

 

For den som er vant med at et dikt skal være et foredlet endeprodukt, en slags garnityr på toppen av en mørk erfaring, vil det være en ny erfaring å lese denne boka. Her er det heller snakk om etterlatenskapene underveis.

 

Boka befinner seg et sted mellom dass-skriblerier og svarte dagboksbetroelser. Men det fungerer. Det er annerledes. Friskt. Breddfullt av svart humor. Og veldig ekte. Hvorfor fungerer det? Fordi her er en usedvanlig språksans i sving. Og bak det hele står en dikter som vet å holde styr på virkemidlene sine.

 

Peter Svalheim