Litteraturkritikk Peter Svalheim

MEN HVOR ER DET FARLIGE?

 

Heidi Bonde

Fabelaktige forhold. Dikt

Cappelen 1999

 

Fabel-aktige dikt som kanskje ikke kommer løs fra seg selv

 

Heidi Bonde har en stemme med stor integritet, gjenkjennbar i språktonen og det sporet av fruktbar rådvillhet som diktene hennes setter. Det yngler mytologi fra pennen hennes, den er nesten som en omformer, en oversettelse til en annen forståelsesform, dunklere og samtidig klarere. For eksempel sammenstiller hun stadig vekk objekter og følelser (de hvite fuglene og en stemning, sorger og en stjerne) på en slik måte at de låner substans til hverandre. Det konkrete får et annet overlys, det abstrakte får form.

 

Slik også i denne diktboka, som er Heidi Bondes syvende siden debuten i 1988. Tematisk sirkler den rundt barndom og mor–barn forholdet. Her er det mye å hente av tilværelsesfylde, og boka er da også full av en undring og et overlys som minner om at det er jo fantastisk det hele. Mange av diktene henspiller på barnerim og regler. En utstrakt bruk av ord som Måne, Stjerner, Himmel, Fugl, foruten en masse fargehenvisninger og en banalt avslappet omgang med store ord som kjærlighet og tårer, fører denne boka inn i et enklere univers, slik som i ”Vuggesang for et vinterbarn”:

 

Min natt er et blått glass, blytungt

og en rasende skøyer med nøyaktig

ti fingre tilsammen lar stjernene

strømme forbi i full fart. Jeg har

glemt hvor jeg skal hvile

smil knuser ansiktet i alle retninger

for dine muskler stråler

og du bærer din hud med glans.

 

Vesle hjerte skapt av skrik og

fugler fra tidenes morgen i flukt over

snøkrystaller og sengesteder

millioner av kilometer fra søvn

unnskyld; må poesi ha så mye bråk?

 

Men underveis i boka griper jeg meg i å vente på et omslag som ikke kommer. Diktenes jeg synes isteden å innta en slags tilkjempet klok mor-posisjon, og forsyner diktene med et temmelig melankolsk overlys.

 

I ”Sted for sarte sjeler” heter det:

 

jeg betrakter

med gud vet hvilke øyne mine venner

fra et muntert stjerneobservatorium

hva mer kan jeg gjøre ved at himmelen

skiller seg fra jorden uten lyd?

 

Her assosierer jeg generasjonsatskillelse, men de mørkere strengene som finnes i her, og alle mellommenneskelige relasjoner for den del (og som f. eks. Gro Dahle avdekker så mesterlig) får i liten grad komme til.

 

”Hva mer kan jeg gjøre?” Kanskje bråke litt? I denne boka synes jeg nemlig dikteren har diktet seg inn i et hjørne - eller ned i et blått glass, for å forbli i hennes egen bildeverden.

 

Peter Svalheim