Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

ORD FRA ET ÅPENT FELT

 

Anne Karin Fonneland

Når dei vakne ser

Samlaget 1999

 

Dikt som på det beste er klare og presise om det helt grunnleggende menneskelige

 

I årets diktsamling, den andre siden debuten i 1996, søker Anne Karin Fonneland tilbake til et slags underbevissthetens grunnfjell: "Eg vil leite etter det blanke før minnet". Herfra kretser hun rundt en del av menneskelivets grunnkår. Hun velger ofte en synsvinkel langt utenfra, og etterstreber barnets uplettede umiddelbarhet. I et av de siste diktene i boka røper hun muligens også noe av sin dikteriske metode:

 

Når eg ikke kan finne ord

 

må eg stå i eit ope felt

 

der lys og mørke opphevar einannan

 

blankt ventande, med eit ruvande mørke

 

som ein blind flekk i augas strålande lyskrins

 

 

Dette er et godt utgangspunkt for en poet. I et slikt feltet er man kanskje også seende i en annen potens, slik poeter gjerne bør være.  Et av poesiens særkjenne er jo det å gi ord til det ordløse. Fonneland har da også et både stort og presist fornemmelsesapparat til dette bruket.  Hun arbeider seg inn mot bevissthetens yttervegg, og går gjerne enda noen skritt lengre. Herfra leter hun fram ord for såvidt fornemmede former, følelser og farger. På sitt beste blir det til små lykketreff av presise, seende observasjoner:

 

Bak alt det vi ser er lyset og

fargane gjennomtrengjande

 

eit glasmaleri der kjærleiken vår

står i midten og dannar utydelege figurar

 

som om andletslause løfta det

heldt det fram som ei fruktbar jord

 

der er straumar frå varme kjelder

slik stjerneskot og honningdråpar kan/

overså alt med blomar

 

Himmelen er vakker,

men underjordisk og gjennombora av bly

 

- Og siden hun, slik som her, sørger for å gi himmelen denne blytyngende, underjordiske karakteren, unngår hun heldigvis å lette i skjær esoterisk lykke.

 

Underveis danner det seg en slags livsanskuelse ut av Fonnelands dikt. Hun står steilt mot alt som forflater det å være menneske. På et vis er hele boka et arbeid for å gjøre mennesket komplisert igjen - gi det tilbake alle de nyansene som et glatt, moderne samfunn helst fortier.

 

Dette til tross: Jeg synes ikke denne boka er fullt ut vellykket. Det er en god del dypsindigheter her som jeg opplever som temmelig anstrengte, på kanten av det banale.  Noen ganger ender det i oppramsinger eller i konstruerte sammenhenger som kanskje har til hensikt å skape en struktur i denne fornemmede bakenfor-virkeligheten, men som i alle fall ikke jeg synes kommuniserer.

 

Det er vel Jo Eggen som snakket om at det å skrive er det vanskeligste han vet - nettopp derfor skriver han. Det å stå i dette åpne feltet, lytte, avtvinge seg selv ord, være yrende våken og tvinge blikket til å se med sin blinde flekk. Det er vanskelig, og Anne Karin Fonneland fortjener honnør for at hun stiller seg der. Ganske ofte lykkes hun også.

 

Peter Svalheim