Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

DIKT I MESTERKLASSEN

 

Peter Huchel

Den dagen jeg går bort. Dikt

Gjendiktet og med etterord av Arild Vange

Aschehoug 1999

 

Enkelte diktere evner å samle sin samtids erfaring i sin kunst, samtidig som de er i stand til å se det hele med et befriende og avslørende oversiktsblikk. Peter Huchel (1903-81) er en av dem.

 

Den unge Huchel vokste opp i Weimarrepublikkens Tyskland, og skrev enkel, jordnær lyrikk. I 1933 hadde han en samling klar for utgivelse, men trakk den tilbake av frykt for at nazistene ville ta diktene til inntekt for seg selv. Dermed kom hans egentlige debut først i 1948. I mellomtiden var han både soldat og fange. Etter krigen valgte han DDR som sitt hjemland, og spilte fra begynnelsen av en viktig rolle i kulturlivet. I en årrekke var han redaktør for det østtyske litteraturtidsskriftet «Sinn und Form» - i hans tid det beste litteraturtidsskriftet på tysk overhodet, ifølge manges mening. Et langvarig press fra regimet endte imidlertid med at han ble sparket som redaktør i 1962. Etter det levde han isolert og overvåket, inntil han emigrerte til vesten i 1972.

 

På samme måten som Paul Celan og vår hjemlige Gunvor Hofmo var han merket av vårt århundres uhyrligheter, og som dem fikk erfaringene en klar språklig konsekvens. En grense var overskredet, diktningen kunne ikke lenger være den samme. For Huchel ga det seg utslag i en reflektert, lakonisk lyrikk. Den verden hvor enkle, naturmagiske dikt var mulig, finnes ikke mer. Landskapsbildene blir rå, flerrete. Landeveien, som hele tiden er sentral i Huchels univers, dreier fra å være et enkelt landskapselement til å bli vitnesbyrd over menneskenes ødeleggende spor, som i diktet «Chauséer» (landeveier):

 

 

Styrtende tids

kvalte aftenrøde!

Chauséer. Chauséer.

Fluktens korsveier. Vognspor over åkeren

som med øynene

til drepte hester

så den brennende himmelen

 

I Huchels finmaskede mosaikk av presise observasjoner og naturmetaforer finnes det ikke mange forsonende trekk. Men et slags håp finnes. Eller, om ikke håp, så i alle fall en slag halsstarrig motstand mot resignasjonen? Dette er svært ofte knyttet til språket. Huchel skildrer sin sønn som:

 

tolker den ugarittiske teksten

jerngrepet

rundt drøm og liv (…)

 

- Denne trangen til å vende tilbake til alle tings røtter er synlig mange steder. Og han beskriver språkets ukuelige natur:

 

Under tistlenes rot

bor språket nå,

ikke vendt bort

i stenet grunn.

En sperre for ilden

har den alltid vært. (…)

 

Tistlene ser ut til å være Huchels blomst

Det siste diktet Huchel skrev overhodet, viser hvilket høyt perspektiv han inntar, hvilket utsiktssted han ser tilværelsen fra:

 

DEN FREMMEDE går bort

etter raskt å ha satt stemplet

av regn og mose

på muren.

En hasselnøtt i uren

ser etter ham med hvitt øye.

 

Årstider, vanskjebner, nekrologer –

ubekymret går den fremmede bort

 

Vår tid vender, menneskenes merkverdigheter er satt på plass.

 

Arild Vanges gjendiktning er stort sett godt gjennomført i et riksmålspreget norsk. Men her og der virker den noe tungnem - hvorfor oversetter han ikke nøkkelordet Chausséer, for eksempel? Hos Huchel er dette et sentralt ord. Det kjennes tungvint å gå veien om tysk for å hente fram bildet av disse tråkkene og veiene inn i dette golde landskapet.

 

Peter Svalheim