Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

MOTSETNINGENES MYSTIKK

 

Odveig Klyve

Samtidig. Dikt

Cappelen 1999

 

Selv om diktene i Odveig Klyves bok av året gjerne kan leses hver for seg, kan boka også oppfattes som en sammenhengende framstilling av diktenes «eg» i møte med den kontrastfylte tilværelsen. Boka går fra livets begynnelse gjennom medlevelse, undring, smerte og til et sluttpunkt der hun beskriver hvordan timene strekker seg:

 

mellom oss

som lysande greiner i hukommelsen

og når hud og himmel vert til jord

veks dette treet himmelhøgt

med skinande moreller

 

Denne jubelen av en sluttsats røper en stor tiltro til livet, slik det kan heve seg utover alle grenser. Og den viser hvilket himmelhøyt perspektiv Odveig Klyve inntar i diktene sine. Men det er aldri himmel alene; diktene forsvinner ikke inn i åndeligsvevende betraktninger uten tilknytning til det menneskelige. Det er snarere himmelsporene i menneskelivet hun forholder seg til. I kroppen. I det spenningsfylte, noen ganger erotisk ladete forholdet til andre mennesker. I tiden, som i Klyves perspektiv samtidig er noe magisk og ytterst konkret. I geografisk avstand, som hun til stadighet forsøker å oppheve med innlevelse som redskap:

 

No lettar starane i Corvallis og Stavanger

eg hengjer handkleda opp i vinden og

spør kor fort ein tanke kan flyga

om vennskap kan vera ein farkost i september

 

Samlet gjenspeiler diktene en nærmest mystisk grunnopplevelse av tilværelsen, der mange tradisjonelle tankegrenser blir brutt.

 

Det er noe både fascinerende og tiltalende med denne betraktningsmåten. Rett som det er når Klyve dikter om kroppen, for eksempel, så fortsetter diktets resonnement inn i en annethet som man vanligvis ville tillegge rent abstrakte egenskaper:

 

Bak tinningen det svimle

som sakte breier seg utover i universet

frå dette punktet av bein og mjuke celler

slepper me oss ut

 

Kroppslig, og samtidig (eller kanskje nettopp derfor) vidåpen for andre sammenhenger.

 

Tilværelsen er av vesen motsetningsfylt, synes boka å fortelle. Samtidig nær og langt borte. Seg selv og sin motsats. Kjøtt og ånd. For min egen del kaller jeg dette synsettet for Kroppsvendt mystikk. Nå er forsåvidt dette verken så merkelig eller selvmotsigende som en skulle tro, men føyer seg inn i en tradisjon som dveler særlig ved den nære identifikasjonen mellom det åndelige (Gud) og det kroppslige. I vestlig kultur er jo selve inkarnasjonen - Gud som menneskekropp - en kjerne for både dogmatisk tro og mystisk undring.

 

Et typisk trekk ved Klyves dikt er en rekke skarpt tegnede kroppsfornemmelser. Ører som ser, øyne som hører. En følelse av noe fluktuerende i det faste, og motsatt. Dette, sammen med en utpreget billedskapende evne som ofte gir seg utslag i overraskende humoristiske poeng eller plutselige hogg, er med på å gjøre denne boka til en god leseropplevelse.

 

Det er likevel partier og enkeltdikt i årets diktsamling fra Klyve, som jeg ikke synes holder mål. Nitten av diktene omhandler «barnet» - en instans som ifølge pressemeldingen «skapar ein ny spenning i helskapen». For min del opplever jeg denne «bok-i-boka» som temmelig klisjepreget. Også i endel andre dikt fungerer det poetiske poenget dårlig - enten fordi det ikke makter å overskride alminnelig godtkjøpstankegods, eller fordi elementene i diktet mister forbindelsen med hverandre.

 

Peter Svalheim