Litteraturkritikk Peter Svalheim

ENGASJERT OM KOSOVOKRIGEN

 

Tor Obrestad

Ohrid. Reisedagbøker. (Dikt)

Wigestrand 1999

 

Kosovokrigen, og vår egen rolle i den må være et av norgeshistoriens minst debatterte emner, sett i forhold til hvilken betydning den har i samtiden. I denne boka gjør Obrestad en litterært imponerende og intellektuelt svært redelig innsats for å rette på dette misforholdet.

 

Dette er en personlig bok. Undertittelen Reisedagbøker henspiller på forfatterens mange reiser til Balkan. Sentral er byen Ohrid i Makedonia, som allerede i det 9. århundre var et sentrum for slavisk kultur og litteratur. I bokas første del er denne byen reisemål for 60-årenes unge, ageslåtte marxistpilgrimer. Den andre delen skildrer det lidenskapelige forholdet mellom bokas ”eg” og en ung serbisk kvinne. De to siste delene er datert 1998 og –99, og preges i stor grad av forfatterens refleksjoner over det siste halve årets rystende tildragelser.

Spesielt i siste delen fører Obrestad et sterkt språk:

 

Biletet av Nesten

har blitt det abstrakte biletet

av ein kross gjennom bombesiktet

Der heng Jesus

 

Og Norges del i Kosovokrigen oppsummerer han slik:

 

Enden på hundreåret har

ført oss saman med dei andre

i Den store familien

Av medskuldige

 

Kanskje han også kan sies å ”fornye” nasjonalsang-sjangeren med denne strofen?:

 

Skam over flagget

Skam over alle dei gode intensjonene

Skam over den framtida som ventar oss.

 

Men det er likevel ikke refs av dette slaget som sitter igjen som hovedinntrykk. Snarere er det sorg:

 

Sorg over epoken, sorg

over dagane som ikkje lar seg vaska

skinande

 

Det ligger ikke noe klart politisk program i bunnen, snarere en erkjennelse av at individet er prisgitt tiden, opphengt midt i verden. Boka er preget av en vilje til redelighet, til å se - selv om:

 

Blikka frå dei flyktande

er ikkje til å halde ut.

 

Og når boka virker ironisk, er det ikke fordi forfatteren selv ironiserer. Det er snarere historiens ironi som har innhentet både forfatteren og hele vår samtid. Dette er det svært vanskelig å forholde seg til. De fleste lar det da også være:

 

Det er ikkje stormen, eller lyden frå bombene

Det er ein ikkje-lyd, ein lammelse i meg, og i det offentlige

rommet. Uvilje mot å tenkja. Gjennomtrengande

trøttleik

 

En skal lete godt for å finne noen fremtidsoptimisme i denne boka. Det måtte være i noen setninger gurglet fram i friluftsbadet ”Gamlingen” i Stavanger, der bokas jeg fører en diskusjon med en amerikansk flymekaniker, så vidt med munn og nese over vann:

 

Fins det ikkje ein einaste fristad

for det som er plent, og universelt?

- Eg reiser kloten rundt for å finna svar

 

Det fins svar. Også nå, før tusenåret er ute

-Kva driv oss vidare? Kapitalismen seirar

over alt. –Svara fører til tusen spørsmål

Det er meir spennande enn nokon gong, sa han

 

Fordi det fins folk

sa me i kor. I enn pøl

i Stavanger

 

Et humanistisk manifest, midt i de dystre refleksjonene. Det finnes svar. Svaret er folk. Menneskets egenverdi, og den enkeltes - for eksempel Tor Obrestads - evne til engasjement.

 

Peter Svalheim