Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SENTRALLYRIKK I MINIATYR

 

Morten Øen

Lengsel, øyefall. Dikt

Oktober forlag 1999

 

Stilsikre mikrotekster fra en poet som har funnet sin stemme.

 

Om Morten Øen var en maler ville han sikkert sittet med lupe og malt på knappenålshoder. Men han er en dikter, og har funnet et tilsvarende uttrykksmiddel i sin finslepne form for mikropoesi. Dette er Øens syvende diktsamling siden debuten i 1990. Gjennom alle de syv bøkene har han dyrket dette magre uttrykket. Det er konsentrasjonskrevende – helt sikkert for dikteren selv, men også for leseren. Men lesningen betaler seg. Gevinst: En solid tankfull anelser, et stort knippe foresvevenheter midt blant de elementene der menneskelivet er å finne.

 

De til sammen 47 små diktene gjengir en jeg-person (noen ganger ”han”) og en ”hun” som vies atskillig hengivenhet. Boka beveger seg fra en slags renskrapt-tavle-tilstand (det første diktet heter ”INGEN”) og til atskillige anelser og forsøk på grenseoverskridelser. Det skjer en bevegelse fra det universelle og til det dypt personlige.

 

Forlaget stresser Morten Øens slektskap med romantikerne. Det er i alle fall helt klart at han ikke skvetter for de urpoetiske ordene om livet, døden, kjærligheten og havet. Men det blir likevel ikke nedlesset av ”alt som er sagt før”, siden Øen behandler det samme med et så helt annet språk.

Øens poesi er nesten verbfri. Som regel er det brokker som står igjen på boksidene. Nakne små observasjoner, ”halve” dikt der den andre halvparten dupper inn i det tekstløse, og da gjerne med metaforen som bindeledd over til sin ”usynlige” halvdel:

 

som en tanke av tanke, som en solvarm bro av stål, som å drive

gjennom byenes by

 

som alt hun har med seg tilbake

 

på menneskelig vis forent med disse tingene

 

En så utmagret poesi kunne lett komme til å bli ensidig kryptisk, stillestående og innoverskuende. Men den blir det ikke. Dels takket være de gjennomarbeidete klangene, der hver stavelse spiller en rolle. Dels er det klarheten i det enkelte diktet. Dels er det en vellykket sammensatt helhet. Noen av tekstene blir i magreste laget, men stort sett makter han å åpne det enkelte diktet, gjøre det livsdyktig. Som belønning for sin strenge ord-disiplin får Morten Øen med seg leserens egen assosiasjonsevne og klangglede. I alle fall får han meg med i en posisjon ”STORØYD MOT ET HIMELLEGEME ” - for å sitere tittelen til et av diktene.