Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

DETTE RARE MENNESKELIVET

 

Finn Øglænd

Ubotelege rørsler. Dikt

Samlaget 1999

 

Hvem har vel ikke kjent denne flyktige fornemmelsen som plutselig kan bergta en med en intens livsfølelse - ikke bare når tanken tilfeldigvis snutter innom evigheten, men i en hvilkensomhelst hverdagslig situasjon? Finn Øglænd må være en av norsk lyrikks mest uforferdete og utholdende forfølgere av slike fornemmelser, slik som i diktet «Sei hallo til det kvite lyset»: 

 

«Sei hallo til det kvite lyset, ei fiolinboge,

ei overflod av ting som ikkje snakkar.

Og han er på veg nedover gata,

blir sett av ein katt og eit barn;

han har eit ærend men ingen grunngjeving.

Han grunngir seg sjølv,

riv kvar dag open som ein øydelagt glidelås

 

Ubotelege rørsler er Øglænds trettende diktsamling siden debuten i 1983, hans 25. bok i alt. Her, som i bøker tidligere, skriver han seg gjerne inntil den yttergrensen der tilværelsen uvegerlig får et skjær av selvmotsigelse, eksistensiell smerte og betydningsmettethet:

 

Dette at eg er her

som blir meir umuleg ettersom tida går

 

Og mennesket avslører seg som en grunnleggende ulogisk skapning:

 

Det heng ei dør utenpå huset, som ikkje fører inn i huset.

Inne i deg er det ei stille

som ikkje samsvarer med noko,

og når du snakkar om den, forsvinn den.

 

Vi er lurt opp i stry, med andre ord - utstyrt med en evne til å fornemme noe vi ikke kan gripe. Det er kanskje her vi er aller mest avhengig av poesien for å finne uttrykk. Og her er Øglænd naturlig og selvfølgelig tilstede med sine dikt. Hans stadige konkretiseringer av dette i vesen flyktige skaper tilsammen et dypere åndedrett i denne boka. Det blir en egen instans, et element som jeg som leser kommer inn i, og etter hvert befinner meg vel i. I alle fall var det min opplevelse: Etter første gangs gjennomlesning ville jeg helst legge denne boka langt vekk. Men etter hvert ble denne undringen, dette mere, en selvstendig størrelse i teksten, og da endret lesningen også karakter.

 

På den måten framstår Ubotelege rørsler som en svært enhetlig bok. I hvert dikt, og i hver av de fire avdelingene, finner en igjen det samme, beslektede tankematerialet, selv om synsvinkelen veksler fra side til side. Både «Ho», «Han», «Eg», «Du» og den allmene «Ein» er med. Her er både selvgranskerens dysterhet, mystikerens tilkjempede innsikter og elskerens heftighet, ved siden av mer flittige, mer distanserte registreringer, regler og små prosalyriske påfunn. Og ofte er det «fornemmelsessansene» som er i bruk: Smakssansen og nattsynet. Øglænd tar påfallende ofte utgangspunkt i munnhulen. Eller stjernene, som man jo må anvende nattsynet og øyets evne til å oppfange det lyssvake, for å se. Mange av diktene er også hentet fra drøm - som er et annet, flittig brukt yttergrensested i litteraturen.

 

Det finnes en del opplagte brister i denne boka. Noen ganger kommer Øglænd farlig nær klisjeene, andre ganger kan det hele fortone seg noe platt. Dette ødelegger likevel ikke helhetsopplevelsen. Samlet blir diktene en noe slentrende vandring, eller kanskje heller en flyt, i dette tilværelsens grenseland. Og underveis florerer små, presise observasjoner som en kunne besverget seg på at det ikke var mulig å få til.

Slik sett er denne boka mat for den som står og værer mot universet og synes at det

 

for kvar dag blir meir underleg

meir gjennomskodeleg å vera menneske

 

 

Peter Svalheim