Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

ENKELT OG SKULPTURELT

 

Einar Økland

Etter Brancusi. Dikt

Samlaget 1999

 

Likeframme dikt, med en ekte Øklandsk klo.

 

”Jeg gir dere ren glede”, sa  den rumenske billedhoggeren Constantin Brancusi (1876 – 1957) om sine enkle, renformede skulpturer. I et dikt som ikke står i men på Einar Øklands bok av året - på smussomslaget i knøttliten skrift og formet som en søyle (skulptur?) - lodder og lovsynger Økland gleden:

 

Eg kan ikkje nekte – tvers gjennom alt som herjar, uroar, plagar og forstyrrar, har eg merka små, korte blaff av ei sterk og gjennomstrålande glede

 

- En glede som kan melde seg til og med når en uforvarende biter i stein:

 

          Gleda over å kunne kjenne! Både sine tenner og steinen!

 

Så både banalt og sympatisk. Med et språk så likeframt som et kneippbrød plukker  Økland opp, stopper midt i en bevegelse. Lodder. Setter fingeren pladask på en hverdagslighet og henter glede ut av den. Eller nid (det er noen kostelige politikerportretter her). Eller en læresetning. Eller rett og slett humor. Gang på gang viser Økland sin særegne evne til å se sider ved tilværelsen som går de fleste hus forbi.

 

Dette er en mangesidig bok. Blant annet ligger det ansatser til en polemikk med Sigmund Freud her. Det er likevel mest nærliggende å se skulptøren Brancusi som ”nøkkel” til denne boka. Og da tenker jeg ikke bare på de utvendige (modernistiske, enkle) trekkene ved henholdsvis Brancusis og Øklands måte.

 

For Brancusi var tomrommet rundt skulpturene og forholdet mellom dem like viktig som skulpturene i seg selv. Nettopp distanse er et gjennomgangstema i denne boka, slik som i  KYSSET (en tittel som spiller direkte på en skulptur av Brancusi av samme navn):

 

          Ansiktet må ikkje kome mellom oss.

          Munnen må ikkje kome mellom oss

          Frå kvar vår kant møtest kvar vår kant.

          Hit og ikkje lenger rekk vi.

          Hit og ikkje lenger kjem vi.

          Mens natta fell i håret bak oss.

 

Så langt. Men med den nødvendige avstand. Og gjerne med et nærmere studium av de (i det minste ørsmå) mellomrommene, slik som i diktet MI SOL:

 

          Mi sol er så liten

          på skjortebrystlomma: Ein knapp utan tråd.

          Reiser eg meg kan knappen falle

 

- der Økland går under skjorta og utforsker de ørsmå distansene mellom skjorta, skjorteskyggen, og ”han som er eg”.

 

Økland får det til å yngle dikt ut av disse mellomrommene. I blant (som en selvfølgelig  konsekvens) undersøker han det sluttede, som krøker seg sammen mot omgivelsene, som mauregg og nyper. Og fotballen:

 

          Somme druknar

i sigeren
andre druknar

i tapet.

Eg er full av rein luft

midt i kamplufta.

Ingen pustar i meg.

Og eg held pusten

lenger enn alle.

 

Lengst

 

Enkelt og greit? Så sannelig ikke. Det er krevende å dvele så totalt i øyeblikket.

 

Selv om ikke alle diktene er like lysende, er de merket med det særskilte Øklandske grepet alle sammen, og forlaget har helt sikkert rett i at en del av dem vil bli klassikere.

 

Peter Svalheim