Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SIMEN GUT OG EINSEMDA

 

Dag T Straumsvåg

Eg er Simen Gut. Dikt

Aschehoug 1999

 

En dikttebut i Mattis Tustens ånd

 

Dag T Straumsvåg (f. 1964) skriver et landskap og en språktone til å kjenne seg igjen i. Her er det uoppslitelige, urpoetiske feltet av einsemd og hav, skodde, drøm, skumring og forsmådd kjærlighet. Og en og annen humoreske. Og hvorfor ikke sette pris på det? Når en også tar med hele underskogen av formuleringer, metaforer, sette situasjoner som jeg ikke har noe bedre ord for enn poetisk – i ordets aller beste forstand, så vil jeg ikke nøle med å kalle dette en vellykket debut. Gjennomført, på sine premisser. Fornye sjangeren kan andre gjøre.

 

Til sammen danner boka en syklisk helhet der jeg oppfatter det første diktet som en pekepinn for hele samlingen:

 

Einslege går menneske under smaragtrea.

Med grøne tunger talar dei i svevne,

med grøne nebb høgg fantomsmertene i hjarta

 

- heter det her. Siste diktet griper tilbake til dette:. ”Du” og ”Eg” går tur gjennom parken, ”Eg” har lyst til å kysse, men det blir ikke noe av. Men berørt av nærværet er han:

 

Lukka stakk så djupt

at hjartet flaug ut or munnen min og oppover himmelen

høgt ovom meg og dei venlege bygatene.

 

Det er klart at et slikt vekkflydd hjerte etterlater seg voldsomme fantomsmerter, som kaller oss tilbake til livets opprinnelige grunner, og sorterer vesentlig og uvesentlig for oss.

 

”Simen Gut” fra Nordmøre et sted, er denne bokas guide inn i underskogen av det menneskelige. Straumsvåg risser opp Vesaas’ Mattis ”Tusten” som forbilde for denne skikkelsen. I alle fall har Simen Gut et vart øye for både situasjoner og stemninger, ved siden av at han røper sans for Obelix, gamle bilvrak og rullings.  Flesteparten av diktene gjengir et halvlys hvor andre stemmer, andre betraktningssett lettest slår gjennom - ved drøm. Eller ved en refleksjon gjort av et søkende sinn.

 

I noen av de beste diktene besynger Straumsvåg øyeblikket ”nå”, som i ”NØTTEKLANGAR”, hvor Simen Gut og ei jente sitter på en benk i parken:

 

Om nokon dreg meg i jakkeermet nett no, berre lett,

med to fingrar, tenkjer Simen, då kjem eg

til å kime som små skøyre klokker.

 

Diktsamlingen gjennom veksler synsvinkelen mellom en slik total tilstedeværelse, og en flukt høyt over både tid og sted. I denne vekslingen ligger bevisstheten om hvor sårbart menneskelivet er. En annen ting er at (litt for) mange dikt glipper grepet, og de ender i skjelv og følelser og dilldall. Men det er ikke de som sitter igjen når boka er ferdig lest.

 

Peter Svalheim