Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

DIKT SÅ OVER ALL MÅTE

 

Øystein Wingaard Wolf

Kaptein Langneses sanger. Dikt

Aschehoug 1999

 

Overtydelige og anmassende rimdikt der ordflommen lett tipper over i det banale

 

Denne diktsamlingen minner meg om grøtgryta i eventyret: Den som kokte og kokte og rant og rant over til grøten fylte hele huset og fløt ut døra. Øystein Wingaard Wolfs tilsammen 44 rimete dikt (eller helst: sangtekster) i årets utgivelse er så utover all måte overfylt at de blir nesten umulig å hanskes med. Boka virker som en metaforfest, nesten fra ende til annen. Nesten hver eneste verselinje byr å enda et språkbilde, enda et element. Til sammen blir det hele kaskader.

 

Settingen er gjerne litt rufsete storbyaktig, eller bærer preg av det røffe, erotisk søkende sjømannslivet (ifølge tittelen er dette sjømannsanger). Greit med burleske dikt. Greit også med frivol erotikk på rim. Men altfor ofte tipper det over fra det burleske til det banale. Som i rimpornodiktet Trekant:

 

Jeg vil ligge øverst på henne.

Jeg vil ha deg oppå meg.

Jeg liker å leke sandwich

og gi agurken til deg.

 

Eller i Stygge jenter, som langt overgår tegneseriestripa Pondus i sin oppvisning av groteske damer.

Jeg griper meg i å ønske meg en god gammeldags poesi-sultekunstner når jeg leser denne boka. Hvorfor ikke heller la de enkelte språkbildene få stå på egen hånd, uten insisteringer og overforklaringer? Ta Øyvind Berg: «jeg (---) gjendikta Odysseen så en fikk plass i et ord som fik en uhyrlig reisning». Ordet «dikt» kommer visstnok av «fortykning» - konsentrat. Ettordsversjonen av Odyseen må jo være stiv! Men ord- og bildeflommen i denne boka synes jeg faktisk går på potensen løs. Det verste er at mange av bildene og grepene i denne boka egentlig kan virke friske, originale og vel gjennomtenkte - hver for seg. Duverden for et blikk Wingaard Wolf besitter. Men hvorfor må plent alt inn i hvert eneste dikt?

 

Uvegerlig leter og leter jeg etter hva mer enn bråk som ligger her i denne boka.  Og jeg fornemmer den skjære, nakne stemmen som er Wingaard Wolf på sitt beste. Men denne stemmen drukner så fullstendig i grøten at det nesten kan virke komisk. «Jeg vil vaske min sjel i det usagtes sjø» dikter han i «Elske og dø». God ide, tenker jeg da.

 

Når alt dette er sagt: det er et par dikt i denne boka jeg virkelig hygget meg med. Og for den som leter, er det mye godt å finne - i alle fall andre steder i Wingaard Wolfs forfatterskap. Han har heldigvis mye mer å by på enn dette.

 

Peter Svalheim