Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

ORAKELUTSAGN OG VOLVEMUMMEL

 

Hanne Aga

Solis. Dikt

Samlaget 2000

 

Hva er det med presens partisipp?

 

Det finnes ikke et eneste ord eller begrep i denne boka som ikke kunne vært anvendt for tretusen år siden. Og språktonen og rytmen er så gjennomført i en besvergende tone at jeg ikke ville vært forundret over å finne enkelte av disse diktene i en snakkeboble over hodet til Magica fra Tryll. Det er som å lese et kildeskrift fra en tapt kultur, og jeg er redd Hanne Agas bok vil lide samme skjebne som gamle sjamaner: Etter ekstasedansen klapper turistene høflig før de klyver inn i bussen igjen.

Nåja.

 

Boka består av 83 til dels svært korte dikt fordelt på fire deler. De to første risser blant annet opp en motsetning mellom to tilstander, assosiert med motsetningene Natt og Dag.

I den tredje delen står bokas ”eg” fram gjennom 38 korthogne, presens-partisipp-behengte formularer med henvisninger til syner av apokalyptisk karakter og til en fortidig viljesakt:

 

eg såg

hus som brann

ei velta natt

sveipande morgon

gater i flyt

 

Eg ville

 

eit alter i raudt

eit ord er ei jord

ei rot for mi fot

 

En morsskikkelse anropes. Det er også påfallende hvordan Ordet - i allmen, opphøyd forstand  - inntar en høyst materiell karakter. Diktenes ”Eg” ”ville klatre / i lyden av ord”, det påpekes at ”eit ord er ei jord / ei rot for mi fot”. Morsskikkelsen lar seg også finne, blant annet ” i strøymande skrift ” - en formulering som jeg assosierer med surrealistpionerenes automatskrift. Dette var samtidig en av inngangsportalene til modernismen - en epoke og impuls som også gjør Hanne Agas arkaiserende søken bakover til en eller annen uraldersskrift mulig.

Den siste delens nest siste dikt lyder slik:

 

Susinga

Alltid

 

- og jeg antar denne knappe formuleringen formidler en avklaret harmoni ved det å finne seg til rette i en all-alderlig, alternativ strømning, et mer moderlig mummel enn det samfunnets dagstemmer lar slippe fram.

Så langt innholdet.

Når boka er lest og tankene tenkt, merker jeg at jeg fortsatt ser hele boka utenfra, som en gjenstand på museum. Om jeg finner en inngang, så vegrer jeg meg for å gå inn i disse diktene, de blir for moderlig lumre etter min smak, med alle sine besvergende, poetiserende ”perlande, skjelvande, blånande, sviande” presens partisipp-konstruksjoner.

Jeg blir stående utenfor og tenke: Hva er det nå egentlig som er så poetisk med verbets adjektivform?

 

Peter Svalheim