Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

KNOCK OUT

 

Øyvind Berg

Nede fortelling. Dikt på vers og i prosa

Kolon 2000

 

Øyvind Bergs ellevte diktsamling er noe av det beste han har skrevet

 

Det er sjelden at det kommer ut en så gjennomført velklingende, underlig, raljerende og samtidig seriøs bok som denne på norsk. Her er en usedvanlig, leken språksans i virksomhet som gjør hvert dikt til en opplevelse for seg, med en etter hvert velkjent blanding av høy-og lavstil, reine opplevelseskick, ordspill, halseløse forfølgelsesheat for tanke og formuleringsevne, dypt hengivne kjærlighetsdikt - og noe så adstadig som læredikt. Er det noen bok som fyller diktets muligheter i den forstand at den prøver det uprøvde, så er det denne. På sitt beste er lyrikk en språklab - for «intet kan erkjennes som ikke først er i språket». Sånn sett vil jeg kalle denne boka et dugelig stykke poetisk erkjennelsesarbeid.

 

Det første diktet risser opp en begynnelse:

 

Ord for ord oppdages verden

og historien kan fastslås

 

Litt senere påpeker dette diktet en vesentlig side ved språkets natur: At språkets boltreplass ”ruver høyt over forstanden”. Dette spennet mellom språkets muligheter og forstandens begrensning har lagt til rette for kvantesprang i kulturutvikling. Det har også skapt tragedier av verdenshistorisk format.

 

Utover i boka utøver Øyvind Berg sin ordevne i fullt monn, i sekvenser som kan virke fullstendig forstandsløse i sin raljerende utprøving av høy- og lavmål, og sine undersøkelser av klang- og rytmemuligheter. Samtidig sirkler diktene rundt denne språkproblematikken, boka igjennom. Det er sekvenser der ordenes og forestillingskraftens evne til å skape myter slår igjennom, noen ganger ved at han selv risser opp forestillinger og bilder som bare blir stående. Andre ganger ved at han – nesten inkvisitorisk – forfølger språkfadeser.

 

Og kanskje ikke minst problematiserer boka den bokstavtro oppfatningen at bak formuleringen ligger en entydig og fattbar mening som også eksisterer uavhengig av ordene.

I tillegg til å være religionskritisk, er dette også en svært politisk bok. På begge disse meningsarenaene dreier det seg ikke om at Berg argumenterer i dikts form – det er snarere sånn at han møter problemområder med språkets egen dynamikk. I et dikt snakker han om vers som:

 

med Marx’ ord

ikke er et speil for virkeligheten

men hammeren som hamrer den ut

av ting og tang og svinn til et syn, så klart

at samtlige kurser på børsen må dumpes (…)

 

Det ligger i språkets og diktningens vesen at den overskygger og stiller ”Børsen” til skamme.

Berg er ikke mer dogmatisk i sin kirkekritikk enn at han priser William Tyndale (1495 - 1537), Englands første bibeloversetter, for å ha ”plantet et ”why” i margen” ved et skriftavsnitt. Tyndale ble brent, men jeg stusser litt over Bergs poeng. Den tidens politiske og religiøse klima tilsa at Tyndale ville ende på staken, med eller uten lavmælte spørsmål. En annen ting er Tyndales egen, fromme erklæring om at han aldri ville endre et eneste av Bibelens ord. I denne bokas ramme blir Tyndale og hans ”why” likevel et effektivt poeng. Selv om det kanskje har kommet til i historiens omdannelse til myte, enten transformasjonen har skjedd med eller uten Øyvind Bergs bevissthet.

 

Peter Svalheim