Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

POESI FRA EN VISMANN

 

Robert Bly

Morgondikt

Gjendiktning ved Helge Torvund

Samlaget 1999

 

I Robert Bly  har den ”typisk norske” naturnære lyrikken en amerikansk tvilling.

 

I forordet til den forrige, brede presentasjonen av hans diktning på norsk, skrev Robert Bly (f. 1926): ”Våre liv er eit berg av smerte som det brenner ein liten eld inni.” Boka het Odin House, Madison, Minnesota (Samlaget 1972), og ble litt av en kultbok.

Morgondikt har også to i seg til å bli en kultbok. Fortsatt har vi med en genuin poet å gjøre. Fortsatt er smerten der, og ilden. Men enda mer slående er avklaretheten, forsoningen. Og en dreven, lyttende holdning tett inntil det aller innerste i livet. Det faller naturlig for Bly å observere. Se. I en akt som kanskje kan kalles ”poetisk naturalisme” registrerer han nøyaktig objektet for undring - og sin egen registrering. På sitt særpregete, nøkterne vis bærer diktene i seg en noenær ekstatisk allhetsfølelse, men det er ikke snakk om eksalterte skyvandringer, eller det som Eldrid Lunden litt spottende kalte å henge sine egne følelser opp i trærne, i et essay om Poeten Peter Holms poesi.

Det blir igjen små knelegroper i bakken etter Bly:

 

Medan eg tenkjer på eit barn som skal verta fødd, bøyer eg meg ned mellom vennlege sandkorn … Sandkorna elskar ein plaga mann – dei elskar alt som lever utan makt.

(Fra ”Idet eg ønskjer eit barn velkomen i sanddynene ved Limantour”.)

 

I 1956 kom den unge Robert hit til landet på stipend. Da var det gått 101 år siden hans tippoldefar utvandret fra Bleie (amerikanisert: Bly) i Hardanger. Under oppholdet kom han i kontakt med strømninger i det moderne som lå tettere på det ubevisste enn hva USAs litterære offentlighet foretrakk. Siden da har han vært en fornyer av amerikansk lyrikk. I og med Bly har det ubevisste fått et større spillerom i sitt kontinents litteratur – ikke i ren surrealisme, men i et fruktbart samspill mellom underbevissthetens impulser og en reflekterende holdning der ikke minst tankespranget er slående. Det vakte bestyrtelse da han behandlet Vietnamkrigen i dikt. Han har aldri akseptert den moderne splittelse av sjelen i forskjellige sektorer.

Og han har vært en trofast formidler av skandinavisk poesi – blant annet har han gjendiktet Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge (som er hedret med et dikt i dette utvalget), Tomas Tranströmer og Göran Sonnevi.

 

I Morgondikt har Torvund holdt seg til Blys poesi fra 90-tallet. Dermed har denne boka blitt en presentasjon av en aldrende poet. Og nøkkelord for leseropplevelsen er: Visdom. Visdom, forsoning og ydmykhet. For ikke å glemme den lune, underfundige humoren, spesielt i den sekvensen som henter dikt fra Blys Morning Poems (1997), som er skrevet sammen med kaffe på senga. I ”Ein samtale med ein mus”, diskuterer musa hva som er best av å krølle seg sammen eller strekke seg ut når en sover. Musa er skeptisk til strekke-seg-metoden, for ”planetane oppfører seg ikkje slik, ikkje Mjølkevegen heller.” Og dikteren sukker: ”Kva skulle eg seia? Du veit det nærmar seg slutten / på hundreåret når ei søvnig mus byrjar å snakke om Mjølkevegen.”

 

Det er sikkert ikke tilfeldig at Blys poesi føles så hjemmekjent. Den ”typisk norske” naturnære lyrikken har i ham en amerikansk tvilling. Det er vel heller ikke tilfeldig at det er nettopp Helge Torvund som gir Blys dikt en så hel- og velklingende norsk språkdrakt. Disse to poetene opererer tydeligvis på samme frekvens.

 

Peter Svalheim