Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

DIKT FRA TANKENS GRUNNFJELL

 

Yves Bonnefoy: Ein eld går føre oss. Dikt

Til norsk ved Geir Pollen

Gyldendal 1999

 

En lærd og samtidig barnlig søken etter tilværelsens grunnvilkår

 

Yves Bonnefoy (f. 1927) har gitt ut syv diktsamlinger siden debuten i 1953. Dette sparsomme forfatterskapet har gitt ham en posisjon som en av de førende i fransk poesi. Han har samtidig utøvd et akademisk mangfold som får Geir Pollen til å karakterisere ham som  ”renessanseaktig allsidig”, i sitt meget innsiktsfulle etterord.

 

Bonnefoy overtok Roland Barthes’ læresete ved Academie de France i 1980 - uten dermed  å overta Barthes’ synspunkter. Han distanserer seg fra de strømningene innen fransk poesi som søker å oppheve forbindelsen mellom ordene og deres betydning, og redusere litteraturen til et system av tegn. For Bonnefoy er diktet et middel til å tre i umiddelbar kontakt med den nære, konkrete verden. Under diktningen ligger en grunnholdning av undring og søken, der diktet er et middel til å trenge seg så langt som overhodet mulig opp mot tilværelsens yttervegger:

 

”Slå,

slå for all tid.

 

På den lokkande terskelen.

 

På den forsegla døra, på den tomme setninga.”

 

(fra diktsyklusen ”På den lokkande terskelen”), 1975).

Hvor langt utover dødens bredder er det mulig å bøye seg? Hvor nær kommer vi guddommen? Så nær som ordene, språket bringer oss.

 

I etterordet siterer Pollen hvordan Bonnefoy peker ut håpet som en drivkraft i poesien: ”Eg vil gjerne forbinde, nesten identifisere, poesien med håpet”. Og det det ender – jeg hadde nær sagt selvølgelig -  i det paradoksale: ”Gud som ikkje er, legg handa di på skuldra vår”.

 

Yves Bonnefoy presser tanken så langt ut at bare det svake lyset fra slike selvmotsigelser som dette kan komme den til hjelp.

I Bonnefoys dikt finner leseren en verden i sin opprinnelige fylde. Ordutvalget hans  ville også vært forståelig før vår moderne tid. Han forholder seg til de enkle elementene i livet, de som tilkjennegir tilværelens grunnvilkår. Han søker ”den gåtefulle meininga i det som er aller enklast” (fra ”Lyset, forandra”, 1965).

 

Underveis skjer det noe med elementene han berører. De frir seg fra sin sedvanlige ramme og forståelse, og tilfører tanken noe genuint nytt som kanskje bare diktning kan gi grunnlag for å erfare. I debutsamlingen fra 1953 skriver han for eksempel om ”Det indre havet opplyst av svingande ørner”.

 

Slike metaforer står fullstendig løsrevet fra all fysisk erfaring, men fungerer som bevissthetsutvidende opplevelsespunkter i denne svært meningsmettede poesien.

 

Det finnes ikke mange diktere av Bonnefoys støpning, som gir seg tid og råd til å være så kresne i ordutvalg og bokutgivelse, og som lar en grunnlærd refleksjon munne ut i en åpen, nærmest barnlig søkende lyrikk. Tomas Tranströmer kan tjene til sammenligning. Her i landet har kanskje Kjell Heggelund den samme akademiske pondus. I alle fall er det opplagt at stort nærmere tankens grunnfjell er det knapt mulig å komme.