Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SEEREN BLANT OSS

 

Erik Bystad

Ingens hus i alles skog. Dikt

Gyldendal 1999

 

På sitt beste er Bystads dikt rett og slett henrykkende lesning.

 

«Alle som skriver, vet at diktningen har sin egen dimensjon. Men de vet også hvor vanskelig det er å fravriste tausheten et ord», sa den tyske lyrikeren Peter Huchel. Denne boka er en usedvanlig ansamling av taushetsfravristede ord, i betydningen dikteriske blinkskudd.

 

Det har vært Bystads kjennetegn å dyrke fram det enkle og klare i det store. Denne gangen er det barndommens minnereservoar som blir oppsøkt av poeten – eller snarere: Som oppsøker ham, for dikteren opptrer faktisk i passiv: «Blant banale bilder lar jeg meg vise rundt».

 

Diktene bærer i seg en bevissthet om at «de første stedene er – som det siste – gjemmesteder», og mye av bokas energi anvendes til å finne sporene tilbake, knytte det tapte til nåtid og framtid, slik at en forloren helhet kan gjenopprettes:

 

«Å gå over stumme tangenter,

fylt av rastløs musikk.

Mønstre den synlige overflaten,

fornemme de usynlige dypene.».

 

 Det myldrer virkelig i denne boka. Det er automatskriftaktige minnerapporter om den barmdigre, danske hushjelpen, om nestenkatastrofer som sterke pappahender hjelper ut av. Det er aforismer; betydningsmettede halvlys-setninger. Mange av dem utsøkt taktilske, slik barndommen selv er taktilsk:

 

            «Dynen – en sky av minner om en kropp. Hudkontakt med natten.»

 

Det er refleksjoner over voksenlivet, han og henne, og det evige, sentrallyriske havet, for ikke å glemme. Årstids- og reisemetaforer er hyppig i bruk. Og hele tiden er boka opptatt av å opprette en linje av refleksjon i det hverdagslige:

 

«I alle ting en tanke

oppreist som en krykke … en vertikal idé.»

 

Sammenbruddet ligger der som en truende mulighet. Samtidig tenker Erik Bystad stort om arten menneske:

 

«Englene

lodder dybdene i Gud:

Menneskene.»

 

Jeg opplever ikke alle bokas seks deler som like vellykkede. Noen sekvenser i del fire og fem synes jeg vipper faretruende mot det pompøse. Men det ligger en stor fortrøstning, en banal og helt umoderne tillit til livet i en sluttsats som denne:

 

«(---) jeg tenker tilbake og et stykke frem og jeg tenker at engang – rolig plystrende og med oppbrettet krage– skal jeg gå over Kirkegatebrua / for aller siste gang!»

 

 Å forutse sin egen død på et så tilforlatelig vis krever nerve. Det krever mer: Det krever tillit.

 

Bystad er ikke blant de mest produktive poetene vi har, når det gjelder antall utgivelser. Dette er hans femte bok med egne dikt siden 1979 – den forrige kom i 1994. I tillegg har han gitt ut essays og gjendiktninger. Men når det gjelder det å skape enkle, glassklare forestillinger som blir stående, er Bystad oppsiktsvekkende produktiv.

 

Peter Svalheim