Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

 

DET SYDER UNDER OVERFLATEN

 

Gunnar Colbjørnsen

Faber. Dikt

Aschehoug 1999

 

En reflektert diktdebut med store rom for det usagte

 

”Med ett ble han oppmerksom på hvor absurd dette øyeblikket var.

Han ble grepet av tvil, bestemte seg for å le.

Men atmosfæren var for tykk til at eksistensen kunne eksistere i den”

 

- heter det i diktet ”Lammende erfaring” fra Gunnar Colbjørnsens (f. 1971) debut som forfatter.

Det finnes mange slike øyeblikk i denne boka. Stadig skaper og oppsøker Colbjørnsen situasjoner og steder der overflaten slår sprekker. Boka gjør en del henvisninger til apostelen Tomas. Og, lik Tomas, kan ikke Colbjørnen la være å undersøke, stikke hånden inn i sprekkene, prøve å få ting på plass:

 

”Enheten og sammenhengen

å føre verdens kaotiske mangfold tilbake til orden og rasjonelle lover.”

 

Boka igjennom er diktene beskjeftiget med dette. Det er roadmovie-aktige scener med en mann og en kvinne i heseblesende sekvenser, vekselsvis i stunder av ro, undring og dvelen ved et ordløst ”noe”. Det er dikt og tekster av typen ”ung mann søker seg selv”. Og det er dikt som går inn i religiøst ladete øyeblikk og steder, like gjerne i Alexandria og Mekka som i den kristne hemisfære. Det er snakk om ”muslimenes blinde, intuitive visdom”, og en jeg-person som har store vansker med å nå det samme enkle forholdet til livets gåter:

 

”Mens de troende ber sine bønner under åpen himmel,

slenger jeg en håndfull småpenger i vannet”.

 

Colbjørnsen avstår fra å gå direkte til kjernen av hva han vil ha sagt. Isteden skildrer han omgivelsene - og selv det bare i utsnitt. Brokker av tanker og replikker. Bevegelser. Veldig ofte med et tilstrebet registrerende språk, som sikkert bryter med manges forestillinger om hvordan dikt ”ser ut”. Han trekker på novellesjangeren og dveler like gjerne ved dramaets virkemidler (replikkene) som tradisjonelle lyrikkvendinger.

 

Det krever stor følsomhet for språk og virkemidler å skape med det usagte på denne måten. Og boka lykkes som regel med å skape en uro, en situasjon der noe avtegner seg som er langt mer enn summen av ordenes betydning. Colbjørnsen er i stand til å skape en spenning, en dybde, i språket, der det syder i det usagte.

 

Diktet jeg siterte fra i innledningen, slutter slik:

 

”Han sukket og kom seg på beina.

Hodet dunket mot sjøbunnen.”

 

Man får seg noen kuler for pannen når man går tilværelsens absurde sider etter i sømmene. Dermed er det ikke langt til erkjennelser av dette slaget heller:

 

”- Den synlige verden er ikke annet enn en forstyrrelse.

 

- Det er er en skrøpelig verden.

 

- Så vi lytter.

 

Forstår du, gutt? Vi lytter.”

 

Peter Svalheim