Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

TSJEKKERNES RASENDE SANNHETSSØKER

 

Ivan Diviš

Makter. Dikt og dagboksnotater

Gjendiktet av Michael Konupek og Ivar Ruste

Aschehoug 2000

 

Hvis noen mener at poesi er virkelighetsfjernt, bør de skaffe seg denne boka. For mer frådende og kompromissløst sannhetssøkende lyrikk enn dette er det vanskelig å tenke seg. I denne boka blir Ivan Diviš (1924 -99) for første gang presentert på norsk, og jeg tror jeg likegodt vil begynne denne anmeldelsen med å takke Michael Konupek og Ivar Ruste for jobben.

 

Liksom Diviš havnet Konupek i exil som en følge av historiens ublide omgang med deres hjemland Tsjekkia. Men mens Diviš endte i Tyskland, kom den mange år yngre Konupek til landet der nordmennene bor, som -  takket være en ”ekstremt (u)gunstig geografisk plassering og historiske tilfeldigheter”, for å sitere Konupeks etterord - ikke uten videre har forutsetninger for å forstå den heksegryta av historiske, politiske, etniske og kulturelle hendelser og ulykker som har gitt sentraleuropeere generelt og kanskje tsjekkere spesielt en felles erfaring av tragedie og absurditet.

 

Uansett den historiske bakgrunnen: Det er i alle fall et stort hell for Norge at landet jevnlig har hatt en formidler av tsjekkiske kulturimpulser i sin midte. Michael Konupek ikke bare fyller formidlerrollen – han gjør det med en slik oversikt og et slikt vidd (ikke minst språklig) at det er en fryd.

 

I etterordet kaller Konupek sin eldre tsjekkiske dikterkollega for ”Europas ømme punkt”.

Det er i alle fall helt klart at det ømme punktet ikke lider i stillhet. Dette diktutvalget viser en til tider så frådende og gjennomborende poet at han nærmest blir stående som et naturfenomen:

 

”Lystens natt slanger seg huggormaktig

Veggpanelet brøler mens Tista

Pipler som talg og siver ned i deltahulen

 

Forgjevesbrølet

pugg ørkenens argot

Har du gjennompisket verbene? Ferdigforaktet adjektivene (---)”

 

skriver han i et langt, nesten vulkanaktig oppgjør av et dikt fra invasjonsåret 1968.

Som mange i sin generasjon opplevde Ivan Diviš det verste av både nazitiden og kommunisttiden i Böhmen. Først i ”de lykkelige sekstiårene” fikk han armslag, og sto midt i den tsjekkiske litterære vårløsningen. Som altså endte i exil i Tyskland for hans del.

 

”Den som ikke med makt ble tvunget til å forlate fedrelandet, fortsetter å leve hele sitt liv i et slags synsbedrag” noterte han i 1973. Diktene fra exil-årene er da også preget av et rasende, rått, grovt, nesten plump og framforalt sårt språk som ikke aksepterer noen form for forstillelse, verken fra Gud eller mennesker. Etter hvert blir språktonen umiskjennelig misantropisk, med lakoniske og ironiske meldinger om tingenes og menneskesinnets tilstand, sine egne dunkleste sider ikke unntatt:

 

”En tynn og tett sammenkrøllet kobra,

grusomhetens slange kveiler seg inne i meg

og sytti år måtte tilbakelegges

før jeg oppdaget det (---).”

 

I skandinavisk sammenheng kan Diviš minne om den svenske poeten Göran Sonnevi. Men aller mest nærliggende er det å se ham i sammenheng med hans eget lands diktere: De kortere tekstene og dagboksnotatene til Kafka, nobelprisvinneren Jaroslav Seifert - selv om de to skiller seg fra hverandre i tone og intensitet, så har de likevel en felles plattform blant annet i troen på poesien og språket, og da selvsagt det tsjekkiske språket:

”Det siste jeg ennå elsker i denne verste

av alle tenkelige verdener –

er mitt morsmål

(---)

og selv om min siste tanke på dødsleiet

skulle være håpløshet

vil jeg uttale det på tsjekkisk”.

 

Det er en skadet verden Diviš skildrer, og skaden er uopprettelig. Katastrofen har funnet sted. Men utvalget fra de de to siste diktsamlingene viser en kurve som kanskje kan minne om norsk lyrikks framste Etter-katastrofen-lyriker, Gunvor Hofmo. Det kommer dikt med en særegen avklaret ro som kanskje må ha et helt livs kamp som klangbunn, slik som denne forutsigelsen av sin egen død:

 

”(---)  Dette blir om noe!

jeg venter meg

de prektigste eventyr

som ingen har den minste

anelse om. Jeg ber ikke om tilgivelse,

jeg venter på prosessen min og jeg er nysgjerrig.”

 

Peter Svalheim