Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

MELLOM FOLKLORE OG FREMMEDFØLELSE

 

Sigrun Glomsås

Spell. Dikt

Gyldendal 2000

 

Debutanten Sigrun Glomsås imponerer med sine sikre, intuitive grep.  

Den kortfattede tittelen til Sigrun Glomsås’ (f. 1952) debut som lyriker kan forståes på tre måter, og alle tre er like givende, slik i alle fall jeg leser denne boka.

 

For det ene kan Spell leses som spill og dans - og denne boka er da også full av henvisninger til

"(---) ringdansens arm og lenketak / hos folkedanserne på vollen (---)". Det er trekkspillere og regle-rytmer og mange små og store ekko av tradisjon og folklore. Farmor er med, tippoldemor også. Men det er langt fra noen enkel, nostalgisk idyllisering av gamle tider Sigrun Glomsås har skrevet. Snarere skildrer hun smerten og angsten som oppstår i gapet mellom på den ene siden det gamle naturbaserte jordbruks- og ættesamfunnet, og på den andre siden modernitetens fremmedhet, der nærværet ofte er tilsynelatende og egen identitet er en luksus for de få. Dette skaper en nesten schizofren virkelighet der hvert døgn har "to datoer", og spørrerne er levende nok, mens svarerne er erstattet av elektroniske dibbedutter:

 

"Si noe etter pipetonen. Noe om hva slags

mat dere henter inn fra det store mørke

midtvinters. Si at hver natt har to

datoer og at vi selv velger hvilken.

 

Linjer dirrende av spørrere. Autosvarere i tomme stuer (---)".

 

I dette spennet yngler smerten og desperasjonen. Det menneskelige kryper sammen i en hundset sirkel som en eller gang må briste. Boka gir mange nær sagt apokalyptiske scenarier, der underteksten forteller at dette kan ikke fortsette:

 

"(---) setter det seg flere fugler nå

på dette helvetes hillbilly

antenne-opplegget så synker

hele vedskjulet

og sola

synker

og vi to (---)".

 

Slik leser jeg tittelens betydningsmulighet nummer to: Spell, fra engelsk: Trolldom eller forbannelse. Det moderne menneske er dømt til et schizofrent og nevrotisk forhold til sitt eget utgangspunkt.

 

Den tredje betydningsmuligheten henter jeg også fra engelsk: Spell i betydningen Stave, og betegner for min del gleden over å lese godt formulerte dikt. For litteratur er alltid ord, og det er en nytelse i seg selv når setningene får skinne i kraft av sin formuleringsevne. Sigrun Glomsås snakker et sted om "fotografiene framkalt direkte i graset." Et annet sted er det snakk om "stillbilder av dødes bevegelser". (To paradokser i ett grep!) Mange av diktene og formuleringene hennes framstår nettopp som slike bilder: Klare, merkelige, men samtidig selvfølgelige og kraftfulle. Enkelte av diktene har muligens ikke ligget lenge nok i fixérbad, men samlet blir boka et kraftfullt uttrykk for en desperasjon og uro som ligger under hele vår moderne virkelighet.

 

Peter Svalheim