Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

VIVALDI FRA INNSIDEN

Følsomt og innlevende, men litt ujevnt om komponisten.

 

Halvdan Magnus Hansen

Eg vandrar som kjentmann på jorda

Samlaget 2000

 

 Antonio Vivaldi (1678 - 1741) er både ramme og kjerne i Halvdan Magnus Hansens andre diktsamling siden 1998. Hansen går så dypt inn i sitt emne at han til og med gjør noe så uvanlig som å skildre Vivaldis liv, i ”eg”-form, allerede fra fosterlivet av!

Selvsagt må ikke denne diktsamlingen leses som en biografi. Derimot blir komponisten og hans liv et medium for å fordype seg i menneskets skaperkraft og opplevelse av sin egen særskilte begavelse - for å antyde et av bokas temaer. Men det er vel ingen som blir overrasket over at både vår og sommer og høst og vinter finnes på boksidene, både som årstider og livsfaser.

 

Hansen spinner videre på det lille som er kjent av Vivaldis livskurve, fra barneårene da hans samspill med faren, barbereren Giovanni, var en attraksjon i Venezia, via musikklærer-gjerning i en skole for jenter, til en utstrakt reise- og komponistvirksomhet, og en trist nedtoning med dårlig helse inntil han dør i Wien, og glemmes for de neste 200 årene.

 

Boka går spesielt inn i forholdet til den rundt 30 år yngre Anna. Anna Giro var sopran, og levde ifølge historiekildene i Vivaldis nærhet de siste vel 20 årene av hans liv. Hvordan (det eventuelle) samlivet deres artet seg vet ingen. I Hansens framstilling blir Anna nærmest formet av den eldre Vivaldi, nesten som Rubek former sine modeller i ”Når vi døde våkner”:

 

”Eg legg fiolinen på plass,

kjenner pulsen mot fiolinkassa,

stryk Anna sine sytten år med

mild boge”.

 

Men gjensidigheten her er en helt annen og harmonisk enn i Ibsens drama.

Det ligger i kortene at musikk er viktig i denne boka, og en kan virkelig ane barokkens dyp og virvler i anskuelser som denne:

 

"Slik blodet strøymer gjenom kroppen, lik elver

frå tider som er forbi, strøymer tonane

gjennom oss som elvene sine elver" (---).

 

Enkelte partier opplever jeg som mer konstruert:

 

”Musikken skal fylle

orda, orda landskapet: Eg vil gi musikken

musikken og til landskapet trea,

blomane, himmelen, druehausten

og olivenlundane. Men ikkje havet (---)”

 

Det er ansatser til noen sterkt, strømmende, men underveis blir det for innfløkt og ”villet” - og det er synd. For her er boka tett ved noe jeg opplever som en kjerne. Også andre partier blir skjemmet av en litt for stor iver etter å få poengene på plass. Men det endrer ikke at denne boka framstår som en oppriktig og følsom poetisk refleksjon.

 

Peter Svalheim