Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SÅRBAR POESI OG GODE KNULL

 

Mona Høvring

Ensomme badedager og andre dikt

Oktober forlag 2000

 

I bunnen ligger ei jente, ei sår jente, ei som vil elskes

 

I det første diktet i denne boka, (36 ÅR MED SULT) spør ”han” hvordan dagen hennes har vært, og får  i retur et svar som i intensitet og dybde langt overgår det hverdagslige spørsmålets undertekst:

 

“jeg har dusja, onanert, vaska klær, jeg har tissa

og snakka i telefonen med a og b

jeg har ikke spist, drukket eller røyka mer enn vanlig

jeg har grått tre røde bøtter

(---).

 

Og avslutningsvis forteller diktet om en fortvilt fornemmelse av å være dynget ned med klebrig skitt – noe som kanskje gir boktittelen Ensomme badedager en dypere valør.

 

Dette utpreget, sårbart menneskelige er blant det denne boka baler med. Underveis er det harde dikt og myke dikt. De myke diktene er mykere enn en skulle trodd, tatt i betraktning de harde diktenes hardhet. Og hele tiden – tross den avantgardistisk utstuderte tabufriheten  som kanskje kunne narre en til å tro noe annet - opererer Høvring i kjerneområdet av den menneskelige psyke der lengsel, forventning, behovet for å bli elsket, og frykten for avvisning som gjør at en avviser, er å finne. Under en hinne av tilsynelatende uanfektet poetisk vågemot finnes en kantete og sårbar poesisjel.

 

Umiddelbart forbinder jeg denne boka med den burleske, karnevaleske skrivemåten som peker tilbake til Rabelais, og her i landet lanker seg med for eksempel Øyvind Berg og Svein Jarvoll (som har gjendiktet Arkhilokos-fragmentene og dermed var Høvrings samtalepartner i Hennes debut: “IIK! Ein dialog” for to år siden. En bok som forøvrig fikk berettiget oppmerksomhet for sitt poetiske vågemot.)

Men det er ikke en burlesk poesi i programmatisk forstand. Det er snarere slik at Høvring benytter piss og fitte og pule og hva som ellers finnes her av tradisjonelle tabuord, som smutthull (unnskyld uttrykket!) inn i det nakne menneskelige, så sårbar så sårbar:

 

(---) sædsmaken blander metall og metall

smeller i øynene og hun må tisse

i denne stillinga er hun ei bunnløs lita fitte som lar urin renne

mellom fingrene hans (---)

(Fra “HAVET HENNES”.)

 

Mona Høvring (f. 1962) er utpreget ordoppmerksom. Hun er en lyttepoet, av det slaget man gjerne påkaller surrealistene som referanse til. Det skal en både moden og genuin sans for ordene og deres betydning til for å skape det spennet hun får til mellom tittel og tekst for eksempel, i mange av diktene. Hun har en egenskap i å få ordene til å komme overraskende. Fra et sted ingen ville ventet dem. Men så snart de er på plass, så er de der med den største selvfølgelighet: Troverdige. Mennsekeligpoetiske.

 

I debuten for to år siden skrev Mona Høvring nynorsk. Årets bok anvender en slags mild samnorsk. Blant annet dette skiftet gir en fornemmelse av å ha med en poet på leit å gjøre. Det er i alle fall ingenting i denne boka som tyder på at hun skal stivne med det første.

 

Peter Svalheim