Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

UTSØKT POLITISKE DIKT

 

Inger Elisabeth Hansen

Fraværsdokumenter

Aschehoug 2000

 

På et mesterlig vis tar denne boka vår tragiske, komiske og unnfallende samtid på kornet

 

Det er et krevende arbeid å påpeke og avsløre skjulte maktstrukturer i den politiske hverdagen vi alle er en del av. Dessuten er det gått fullstendig av moten, i en tid der det ser ut til at mangelen på engasjement og samfunnsdebatt har blitt normalen. Men det finnes unntak. Og en del av disse unntakene er å finne i poesien (skulle bare mangle, optimalt søkende og dybdeorientert som poesien kan være på sitt beste).

 

Av disse unntakene er Inger Elisabeth Hansens bok den mest utsøkte jeg har lest på lenge. Og jeg blir varm og henrykt over at det går an å gjøre en så presis påpeking av maktslagget som driver rundt i vår samtid.

 

For en stor del holder diktene seg med et statsforvaltningsaktig språk, direkte tappet fra maktens ordbøker. Men samtidig er det et underlig nedenfra-blikk der, som om det var et barn i dem, som avslører ved å si alt for tydelig det mange tenker. Slik vender I E Hansen dette språket hundreogåtti grader og rammer med en sviende ironiskpolemisk snert. Og med humor så svart at det nærmer seg det burleske.

 

I den første delen av boka: ”Fiendedikt, observasjoner”, følger Hansen lojalt opp en uuttalt, usynlig logikk ved vår samtid. Og hun påpeker at:

 

”Det viser seg at noen i praksis ikke finnes.

I praksis faller stadig deler av menneskeheten utenfor,

slik som ubalanserte elementer, massene på flukt, smuglergodset som har fem fingre på hver hånd,

som om de er født til å ta (---)”.

 

Siden de faller utenfor, så er de automatisk ”Fiender”, innenfor denne bokas uskyldig-ironiske ramme. For deres blotte eksistens truer samfunnets orden ved å påpeke dens mangler. Og Inger Elisabeth Hansen gjør mange direkte hjerteskjærende iakttakelser av disse ”fiendene” som ikke kan fri seg fra sitt kjennetegn som mennesker, så ”ubehjelpelig håndlagd”:

 

”helst lar seg fotografere halvt sunket ned

i levninger, leire, flom (--- )”

 

- hvem husker ikke bildene av ofrene for jordskred i Latin-Amerika?

 

Samtidig skjer det en bevegelse gjennom denne avdelingen, slik at det til sist faktisk er ”deg” som sitter der, som en rest, en som faller utenfor.

 

Dermed har ironien gått hele distansen.

 

Bokas andre del byr på ”13,5 dikt om regjeringa”, under tittelen ”Pornografier og spekulasjoner.” Her presenterer diktene en personifisert, temmelig barnslig og lunefull regjering i burleske, allegori-aktige vendinger - virkelig noe å lese høyt i statsråd.

 

Dette er Inger Elisabeth Hansens sjette bok med egne dikt siden 1976. I tillegg har hun gjort mange gjendiktninger, og i fjor utga hun boka ”Det brente hjertet. Dikt og nedtegnelser fra en samtale i eksil”, sammen med den afghanske poeten og kvinneaktivisten Maryam Azimi. Dette er et samarbeid jeg forestiller meg har satt spor også i årets bok - en bok som gjerne skulle ligge under treet til alle politikere i dette landet. Og til alle de som er setter poesi høyt, eller på en eller annen måte har tillit til ordenes evne til å avdekke.

 

Peter Svalheim