Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

EN SOBER SPRÅKAKT

FRA MENNESKESINNETS ELDSTE KILDER

 

Markus Midré

Kom alle mennesker

Tiden 2000

 

Markus Midré forvalter sitt talent med klokskap

 

Markus Midré (f. 1975) har fått mye positiv oppmerksomhet som forfatter, helt siden debutboka Teori om tusen skygger, i 1995. I 1998 kom romanen Elefantene, men i år vender han tilbake til lyrikken.

Eller, vender tilbake er kanskje feil uttrykk. For mens de tidligere diktsamlingene hans har hatt tydelige og store åpninger mot et nåtidig prosalyrisk dagspråk, søker denne boka andre, tidløse kilder.

Tekstlinjene kan sikkert resiteres til ende på få minutter. Også de tematiske linjene er få; Et spinkelt knippe forestillinger eller tilstander gjentar seg selv med en underlig styrke. Etter hvert former de seg som et sammenhengende landskap i sinnet: Et sentralpoetisk allmenneskerom, et fuktig skumringslandskap som kan lede tankene til både Mummidalen, Den lille prinsens tankeverden og de grønne grottene der sikkert alt liv har sine røtter.

 

Det er det arkaiske urrommet der menneskesinnet har hentet grunnstammen av sine forestillinger, med andre ord. I denne sparsomt opplyste og underlig fåmælte verden klinger diktene med en desto større kraft. Ordene blir handlinger, med en nærmest religiøst eller i alle fall mytisk kraft (noe bruken av f. eks. eventyrenes tretallsmystikk tydelig ønsker å gripe til).

Det første diktet lyder slik:

 

skogen tetner

med løvtunge hender

 

rustne nøkler åpner søvnen

greinene skyves til side

 

et barn vokser i mørket

 

Dette er det sikkert mulig å lese som en forløsning, et startpunkt. Herfra går noen få skikkelser (du, jeg, for ikke å glemme trærne, skogen) i slyngende bevegelser gjennom sinnet og sidene mens ”hendene går som bål fra skog til skog”, og ”tankene dine lyser opp ansiktet mitt”. Boka benytter en klassisk, nærmest arkaisk metaforikk, med stjernene, søvnen, vinduet, brønnen og mange andre elementer som meningsbærere, og har en, om ikke klar, så i alle fall en tydbar utviklingslinje.

Den som ynder å hogge ord i stein, kan finne emner i denne boka. For her er det ikke mye overflødig. Det er nesten som diktene er reinskrubbet av tidsaldrenes bølgeslag, og den formasjonen som står igjen er likevel leselig. På sitt underlige sorgnære vis besitter de en særegen meningsfylde, og danner sine egne sirkler av mystikk - mens blodet: ”knitrer (---) elektrisk // vår korte tid”.

 

Jeg vil bare gjenta det mange har sagt: Markus Midré er et usedvanlig talent. Denne boka viser at han forvalter talentet sitt med klokskap.

 

Peter Svalheim