Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

RANKE OG SÅRBARE DIKT

 

Åse-Marie Nesse

Den tredje porten. Dikt

Aschehoug 2000

 

Åse-Marie Nesse har skrevet et litterært tilsvar til den hånden ingen av oss kan klare seg uten når sykdom rammer.

 

I sin kamp mot sykdommen har Åse-Marie Nesse funnet fram til sin helt personlige grammatikk: ”Flertall av kreft er krefter” - skrev hun i For bare livet, som kom i 1997. Denne boka fikk en stor og varm mottagelse, kanskje spesielt fra mennesker som var i en livssituasjon lik hennes egen: rammet av cancer, og desperat i behov for et håp å klamre seg til.

Dessverre er årets bok en oppfølger av utgivelsen for tre år siden:

 

I en ubevoktet time

- eller uke eller måned –

slo fienden til igjen (---)”.

 

Dermed står forfatteren overfor et på alle måter urimelig krav fra tilværelsen:

 

”Reprise er kjedelig, selv

for et vennligsinnet publikum

dobbelt utålelig for densom er påtvunget hovedrollen (---)”.

 

Men fienden - cancercellene - må ha blitt forbløffet over sitt offers motstandskraft og seiersvilje. Kanskje også over hennes våpen:

 

Ӂ gjendikte Goethe er livsalig terapi!

I to år holdt jeg skyggene på avstand

med noen linjer Faust hver eneste dag

injeksjoner av lyskraft og skjønnhet,

som et velgjørende bad i ren og klar luft”.

 

Dette diktet - ”Nulla dies sine linea” (Ingen dag uten en linje) er et av mange som fester seg som et sinnbilde på det kultiverte menneskes kamp, med skaperånd som sitt framste våpen.

 

Den tredje porten er preget av døds- og dermed livsnære små dikt og tekster med et nærmest klassisk snitt - Åse-Marie Nesses livslange omgang med språk og litteratur viser seg i presise ordvalg og formeleganse. Samtidig må også årets bok kalles brukslyrikk. Boka følger dikterens kurve gjennom hard cellegiftbehandling, rekonvalesens og livsfriske, ettertenksomme reiser. Ikke minst er skildringene av medpasienters kamp, verdighet og fortrolighet er gripende. Det er dikt med store sårflater og mye hjertevarme. Skolert - men langt fra akademisk. Faust-gjendikteren vedkjenner seg det lille barnet i seg:

 

”Det vesle barnet gråter

innerst inne i meg nå (---)”.

 

Samtidig er boka gjennomvevd med en mildhet som i noen tilfeller temmer diktene vel mye. For selv om de har kamp og smerte som kilde, så har en del av dem mer karakter av å være foredlete endeprodukter enn direkte avtrykk av smerten og raseriet. Grunntonen av avklaret ro som Nesse har valgt, står tidvis i en for sterk kontrast til diktenes innhold. Det truer med å bli for pent noen ganger, som i den svært forsiktige gudsanklagen der dikteren ber sin kjære mor i himmelen:

 

”Kan du vekke Vårherre

av middagssøvnen

Han har sovet lovlig lenge (---)”.

Men det er likevel en liten innvending mot denne boka, som på mange måter er et litterært tilsvar til den hånden ingen kan klare seg uten når sykdom rammer.

 

Peter Svalheim