Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

EN USEDVANLIG MODEN DIKTDEBUT

 

Ingvar Nistad

Eg les denne steinen. Dikt

Samlaget 2000

 

Det er få som debuterer med større rett enn førtiseksåringen Ingvar Nistad fra Fjaler

 

Denne boka er så gjennomarbeidet, reflektert og ikke minst så original og underlig i blikk og språktone at jeg nesten vil si det er synd han ikke har kommet med bok tidligere.

Nå er han i alle fall her. Og i alle fall til denne anmelderens fryd.

Boka innleder med en blink av et dikt:

 

”elvis og sivle

har det til felles

at snur me namna deira

bak fram

og

berre ein hund

naturlegvis

eller

nothing but a hound dog.”

 

Det sto på trykk i Basar i 1981, og røper et usedvanlig skarpt blikk for sammenhenger. Dette blikket er i aktivitet boka gjennom. Svært ofte er utgangspunktet en hverdagslig situasjon eller gjenstand. Men i diktene blir de underlige og allmenngyldige ved at de løftes opp: Et trestykke i et naust. To koner som strekker laken. Onkel Ivar som svinger så fint med motorsykkelen sin. Det er også viser og regler her. Og merkelige, drømmeaktige, erotisk ladete situasjoner, foruten noen helt renskrapte, ordknappe dikt som dette:

 

”Det ligg eit vann

det glir ein båt

Det står ein hest

 

I den vesle båten

Flytter hesten føtene

Båten bevegar seg.”

 

Så lite for å skape et univers og skake det.

De fleste tekstene er lengre enn som så, og peker i retning av prosalyrikk. Mange trekker også på novellesjangeren ved å risse opp et handlingsforløp i et kresent novellistisk utsnitt. Samtidig utøver Nistad tilbakeholdenhet. Han forklarer ikke, han viser. Lar disse underlige, aparte tekstene stå der i kraft av sin egen betydning, for eksempel i de mange talene i denne boka: Små og store monologer gir episoder liv og betydning, rett og slett ved det at de blir fortalt. Tidvis er diktene allegoriske, men (nesten) aldri overmettet.

Samtidig ligger noe truende og urovekkende under, slik som i ”Vest-Noreg”:

 

”Brått må han ut med mykje meir snøre

Det er eit usynleg dyp han får vite om”.

 

Boktittelen ”Eg les denne steinen” er solid norsk. Nistad er ikke den første her til lands som forsøker å avtvinge naturen betydning. I steinen ligger begreper som tyngde og varighet, skapelsesmulighet og fare for skade. Stein går også igjen i diktene, og er med på å gjøre boka til et hele. I prosadiktet ”Kompakt” (som lett kan assosieres med Vesaas’ Tusten) er det snakk om en stor, glatt fin stein som skal sprenges:

 

”Då kan eg sjå korleis han ser ut inni”.

 

Paradokset er at steinens innside ikke er innside lenger i det øyeblikket man åpner den. Kanskje man kan lese dette i sammenheng med at monolog-diktene etter hvert viker plassen for dialogdikt - inntil bokas siste, nærmest istykkersprengte dikt:

 

”Sverd

ingen

rørte

igjen.”

 

Men jeg forstår ikke hvordan Ingvar Nistad får seg til å skrive Bevegelsar, som virker så skrikende imot all nynorsknormal.

 

Peter Svalheim