Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SPRÅKLIG FRISTILSOPPVISNING

 

Henrik Nor-Hansen

Realitetene. Dikt

Tiden Norsk Forlag 2000

 

I sin andre bok skifter Henrik Nor-Hansen sjanger og utforsker språkets muligheter med stort overskudd

 

Det skjer merkelige ting når Henrik Nor-Hansen (f. 1967) slår bryteren over fra Prosa til Poesi. Den første boka hans (Krater på krater - 1996) var trofast mot den realistiske prosaens virkemidler. Årets bok Realitetene løsner realismens grep fullstendig og gir seg helt andre impulser i vold.

Første diktet antyder et prosjekt jeg med en gang frykter skal bli altfor ambisiøst:

 

«En jobb

en buss, et stopp

et fortau

en vei, et skilt …»,

 

og så videre - en oppramsing som røper både avstandsfølelse og nærhetstrang: «Her er så underlig» - for å sitere en bysbroder av Nor-Hansen.

 

Så gir boka seg i kast med alt det som fins. Og da fra den kanten som (særlig surrealistisk) lyrikk gjerne ynder: Natt- og drømsiden. Underveis i boka virrer diktene videre og videre. Snerter det konkrete, gransker en tanke, folder ut assosiasjon på assosiasjon, prøver uvante ordkoblinger med en umiskjennelig trang til å undersøke, bore, snuse:

 

«Urmor, jeg skjærer deg fram av treet

spikker videre til du er borte»

 

Nor-Hansen er en hund etter å utforske hva ordklanger kan avføde («Du drømmende mørke museum»), og hvilke muligheter som ligger i ordenes lydlikhet («er og en/ erogen erosjon» ). Det vrimler tidvis av surreale ordsammenstillinger («Jeg trøtner i tapetets fersken»). Samtidig er en intuitiv sans for ordenes (lyrikkens) muligheter, nødvendigheter og feller virksom - i alle fall som regel.

Ikke minst dukker det til stadighet opp noe fra et annet element som ernærer undringen og denne konstante fremmedfølelsen:

 

«Hva er det som svever, kretser tett og støver

jeg merker jo et drag av vinger

og vet ikke hva det er, vil ikke vite».

 

Det ligger en nesten barnlig undring og glede her, ikke minst over ordenes evne til å skape sammenheng der det ikke er noen sammenheng. (Eller er det ordene som skaper denne sammenhengen? Er det ikke like gjerne menneskesjelen, denne travle arkivaren?). Underveis blir det mer og mer klart at boktittelen ikke henviser til tingene i seg selv, men til språket. Her ligger en dyp forståelse og respekt for ordenes og språkets vesen.

 

Mange av diktene, spesielt i den siste halvparten av boka, er etter min mening ikke dyrket godt nok fram, de fester seg ikke. Noen ganger kan det nesten virke som det har vært et formål i seg selv å la ordkverna gå. Boka hadde tålt å være 40 sider slankere.

 

Men på den andre siden er det mye som kan tilgis når først ordsøkerapparatet er styrt med så stort overskudd som her. Og med en så dyp refleksjon over språkets, og dermed tilværelsens realiteter.

 

Peter Svalheim