Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

ET EVANGELIUM FOR DET UREINE

 

Steinar Opstad

Analfabetisk. Dikt

Kolon forlag 2000

 

Steinar Opstads dikt byr på en fornemmelse av betydningsdyp i det hverdagslige som gjør dem langt fra enkle - men svært lesverdige.

 

Årets bok viser nok en gang at Steinar Opstad (f. 1971) har sin helt egne stemme blant unge nåtidslyrikere. Dette er hans tredje bok - den første (Tavler og bud) skaffet ham Tarjei Vesaas’ debutantpris, og et forventningspress som han fullt ut matcher med denne utgivelsen.

Språket til Opstad trekker fra noen få, men samtidig svært dype kilder. Bibelens lignelser og pastoralens fokus på bondens arbeid og enkle tro er én. Det er også henvisninger til slekt og tradisjoner som langtbortimot gir assosiasjoner til sagaene og ættesamfunnet - eller skikkelser som Per Bufast i Det store spelet. Likevel er en leser aldri i til om at dette er det 21. Århundre. Hver enkelt tekst, hvert dikt har gjerne en handlingsgang, en linje som (svært ofte) virker forunderlig, kryptisk, uforståelig inntil det ”intetsigende”, men likevel blir et meningsbærende speilbilde av en komplisert verden. Det er egentlig sjelden at diktene tipper over i reine sjakkmatt-spill av noen språkmanøvrer - men det skjer.

 

På et plan har denne boka en aldersutviklingslinje. Diktenes unge ”jeg” er seg bevisst at han er en dikter. I hans agrare omgivelse er ikke det bare uproblematisk, for det kan lett sette dikteren på kant med hans miljø:

 

”Alfabet og dager flyter sammen

i vannet jeg bruker for å vaske bort

brødres smiger, og de synger:

”Du skal holde slekta rein

for den er hellig hellig”.

 

Diktenes jeg er fanget av språkets iboende krav om sannhet, som også krever en absolutt tilstedeværelse i det selvmotsigende og ureine:

 

”teksten innhenter ham

teksten han begynner

først å skrive, så å lese, så å skrive

og mumle ureint

og degge og kleise”.

 

I erkjennelsen av at det klart uttalte der ”himmelen ble en talemåte” ikke kan fange den livsfølelsen som denne boka søker, blir mummelet så å si løftet fram som et credo:

 

”Jeg tilhører en apostel som mumler”

 

- heller det enn å betjene seg av et ”likegyldig alfabet”, temmet av uvedkommende formkrav.

Etter hvert som boka utvikler seg, går den også stadig mer over på metaplanet. Diktene handler om det å skrive; språkets begrensninger, muligheter, iboende forstillelser. Språkarbeidet er også en kilde til stor estetisk nytelse:

 

”--- det vakre arbeidet med ordene som gjør et nys om til et syn”.  

 

Men det har samtidig en begrenset skaperevne. Det vil alltid mangle noe i en tekst. Ord kan skildre mennesker, men aldri skape dem. Skildrete mennesker er ikke mennesker men dokker: ”Språkdokker”. Her ligger en grenseoppgang mellom språk og det virkelige livet, som diktene følger opp nærmest i en pendelbevegelse mellom tingen og ordet for tingen: Mellom Jeg og Ordet ”jeg”, for å spille på en av kapitteltitlene. På den måten oppnår han samtidig å gi språket større muligheter, bedre plass.

 

Mot slutten av boka vender diktenes jeg tilbake til sin bondefar etter en lang vandring i selverkjennelsens ensomme landskaper. Han ender med å grave ut ” jordklump etter jordklump fra alfabetet”, og gir sin tributt til arbeidets ”knyttede neve”. Jeg har liksom en følelse at dette er en avrunding som blir innhentet av dikterens egen ironi, hans selvforbud mot å harmonisere: Så lykkelig i havn kommer en erkjennelseshungrig sjel vel aldri.

 

Peter Svalheim