Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

EN LESER I VILLREDE ER EN GOD LESER

 

Torgeir Rebolledo Pedersen

Regnestykke for en sky. Dikt

Forlaget Oktober 2000

 

Torgeir Rebolledo Pedersen går ikke i takt med andre enn seg selv

 

”Livet er for kort å stå giv akt i

Kunsten er for kort å gå i takt i”

 

diktet Torgeir Rebolledo Pedersen i 1995 (”I krig og kjærlighet er ennå mye ugjort”). Denne lille proklamasjonen sier mye om hvilke grep som kjennetegner Rebolledos dikt på sitt beste: Det lekne, lette, gjerne rytmiske skråblikket mot både livets og lyrikksjangerens konvensjoner. Det burleske ligger ikke langt unna. Heller ikke brådypene av erkjennelse.

Denne boka er den tiende diktsamlingen siden debuten i 1983. Rebolledo Pedersen går ikke i takt her heller – i alle fall ikke med andre enn seg selv. Men de dikteriske grepene han anvender har etter hvert blitt så gjenkjennbare at det hele truer med å bli forutsigbart. Han tar gjerne utgangspunkt i et velkjent utsagn eller munnhell, og setter det inn i en uvant sammenheng. Og han insisterer gjerne på det konkrete, som f. eks når han påpeker at ”Ingen har svelget så mange kameler som ørknene” (fra diktet ”Kameler og kompromisser”).

I årets bok inntar Torgeir Rebolledo Pedersen (jeg hadde nær sagt som vanlig) et høyt perspektiv. Det første diktet, ”Katedraler og paraboler” tar fatt i menneskets alltidige higen mot det høyere:

 

”for våre lengsler er vi katedrale

lenge har vi abonnert på Oven

 

Strukket katedraler for å føre samtaler

med Gud (---)”

 

- som han også finner igjen i nåtidsmenneskets omgang med parabolantenner.

Foruten å være svært velvillig tenkt om mennesket, er synsmåten fruktbar, og byr på et godt rykk ut av det tilvante. Det yngler også til tider av forestillinger og presise tanketilrettevisninger på Guds vesen og menneskehetens historie videre i boka.

Under ligger et tankeinnhold som er, om ikke presist, så i alle fall konsekvent i sin utprøvende holdning. Det ligger i kortene at Torgeir Rebolledo Pedersens lesere gjerne skal være i villrede. Da er det faktisk hyggelig å se at leseren deler denne villreden med forfatteren, slik som i ”Hva Gud er”:

 

”Det jeg (i påvente av hvilke tider?) pantsatte

et sted på melkeveien

Som ble for dyrt å tro på for min

viten, og for dyrt å vite om

i forhold til min tro

Men så, når verden krenger faller

fra en knagg i overaltet

dette hva gjør jeg nå som daler gratis ned”.

 

Men underveis i denne boka truer det med å bli litt for mye av det samme, slik som for eksempel i diktet ”Hvermanns oratorium:

”Han som kjenner seg tilkortkommet er / kommet langt” begynner det med. Da er det typisk for denne poeten å lede munnhellet videre til Onan:

 

”Onan f. eks kommer som

han vil, for egenhånd”

 

…  og så videre.

 

I dette diktet og i en del andre får denne vendingen meg til å tenke at det kanskje er på tide at denne dikteren går i utakt også med seg selv?

 

Peter Svalheim