STEDSKUNST PÅ STAVANGERDIALEKT
Øyvind Rimbereid
Seine topografiar. Dikt
Gyldendal 2000
Rimbereid har gjort sin sans for stedets kvaliteter til god og viktig diktning
”Nesten alt eg har erfart, har eg erfart her
eller i ein geografi ikkje langt fra. Landskabet
og byen gjennomkryssa i kverandre
og i meg og mine venner. Som om me
adle sko vera lukka inne i /alt dette åbna”,
skriver Øyvind Rimbereid på klingende lokaldialekt i det lange diktet ”Stavanger”.
Spesielt dette diktet og generelt hele boka - Øyvind Rimbereids fjerde bok og debut som lyriker - viser en helt særegen sans for stedets kvaliteter, hvor også den umerkelige og merkelige suksesjonen av drøm og framtidshåp ligger avleiret:
”E dette gader kor fortidå sin drøm
e blitt virkelig, te slutt ønskt velkommen?”
Og videre fremkastet, slik som i et annet langt stedsdikt, ”Orkanen i Danmark 3. - 4. Desember 1999”. Stormen med all sin henrykkende ødeleggelseskraft løyer, og jegpersonen ser ut av vinduet:
”som om eg sko konna se rett in i nattå sin tanker, se
rett inn i et bygg som ein dag vil reisa seg der”.
Nettopp denne fornemmelsen av ”inne” og ”ute”, denne romligheten, tilhørigheten, åpner for et solid feste i tilværelsen, og inviterer til dyp innsikt i det menneskelige. Det åpner også for særskilte språklige nyanser, som får mine assosiasjoner til å gå i retning av begrepet ”Stedskunst”. Det stammer fra arkitekt-nestoren Christian Nordberg-Schulz, og påpeker at arkitektens oppgave er å skape den unike syntesen av samtid, anvendelse og stedskvaliteter i sitt bygg. Da er det samtidig et genuint uttrykk for fortidsforståelse, selvoppfatning og framtidsorientering.
Rimbereids poesi er litterær stedskunst. De beste diktene i denne boka (som er de lengste) har karakter av vandringer eller svev gjennom det tid-rommet som utgjør våre omgivelser. De har form av nærmest essayistiske ”vandringer”, eller undersøkelser, der innsiktene meddeles med spørsmålstegn etter. De er knyttet til det faktiske, materielle, og forstår dermed noe dypt essensielt ved mennesketilværelsen, som gjør at bemerkninger eller kommentarer med politisk snert faller naturlig inn. Samtidig er de oppmerksom på at all geografi er underlagt den forandringens lov som tilsier at alle møysommelig oppførte fabrikkpiper en dag faller ned. Ikke minst har han et presist blikk for rykket, den lille glipen:
”som eit ørlite hakk
midt i nyhetsopplesarens strev itte
passande øvegangar.”
- som kanskje sprenger vår materielle sammenheng og slipper til noe iboende, utenom-ordlig.
Bruken av dialekt er med å forsterke stedsfestet som preger denne boka. Det er ikke snakk om heimstaddiktning i den forstand at diktene retter seg særskilt til de som ”kjenner kodene”. Snarere tjener dialekten til å understreke variasjon i landskap og topografi, ved å benytte landskapets språkvariasjon.
De korteste diktene faller litt igjennom, kanskje fordi Øyvind Rimbereids lange, topografisk betonte dikt gir så mye til sammenligning. De er ambisiøse og kan trygt være det. Og enda bedre: De er nesten uuttømmelige i sin undring og sine lesemuligheter. Det betyr ikke at de er enkle å forstå, men enkelhet har da aldri vært et kriterium?
Peter Svalheim