ARNE RUSTE STERKT TILBAKE
Arne Ruste
Indre krets. Dikt
Tiden 1999
17 år etter forrige bok dikter Ruste en splitterny dyrekrets som yngler av mytologier. Det har vært stille fra Arne Ruste (f. 1942) helt siden 1982 da hans syvende diktsamling siden debuten i 1973 kom ut – i alle fall hva gjelder egne litterær produksjon. Men på vegne av andre har han vært svært aktiv, blant annet som tidsskriftredaktør, som litteraturformidler i Norsk Forfattersentrum og som gjendikter.
I Indre krets får de dyrene som aldri fikk noe stjernetegn oppkalt etter seg en velfortjent og berettiget oppmerksomhet. Ruste dikter en ny dyrekrets der vesener velkjent fra barndommens nære økologi er med, som meitemarken, firfislen og skjæra, sammen med rariteter som blant annet nebbdyret:
”Sky og utsatt, riktig nok,
med bra tilfreds, ja nesten
lykkelig: å være
kladden som ble nesten
glemt men ikke kastet.”
Denne nye dyrekretsen består av tretten dyr foruten en mumie, og oppretter en naturnærhet som det moderne samfunnet knapt bryr seg om. Det er gjerne de særdeles svake dyrene Ruste skildrer. De særdeles usannsynlige, halstarrige, flyktige, de særdeles usynlige, og, for mange av dem sitt vedkommende: Særdeles vanlige. I lange mytologiserende sekvenser får de sine poetiske pass påskrevet. Stort sett er diktene holdt i lange, flytende strofer. Versemålet er variert etter de enkelte dyrenes egenart, men det er sikkert ikke tilfeldig at det flere steder minner om norrøn tids stavrim og skaldskap. De griper i det hele tatt tilbake til en betraktningsmåte som vi har mistet, der brorskapsbåndet mellom menneske og dets totem var både naturlig og livsvesentlig.
Diktene får noe sjamanaktig over seg, som kan minne om sekvenser hos Finn Strømsted. Også Harald Sverdrup og Hans Børli kan høres klinge et sted i bakgrunnen, i denne skildringen av naturelementer inn i en mytologiserende ramme. Det var vel religionsviteren Mircea Eliade som formulerte begrepet Hierofani: Hvordan hvert enkelt naturemelent bærer i seg og røper en egenskap ved det hellige. Ruste om meitemarken:
”nærmere
kommer du ikke guds inkarnasjon
i jorden, guds tanke, tunge og tarm,
verdens agn og åte, næringskjedens
Alfa og Omega. (---)”
En stadig referanse i diktene er barndommen. Barns evne til å orientere seg og innrette seg i en økologisk sammenheng der dyrevesenene blir en naturlig del av ens omgivelse og hverdagsmystikk, er stadig like forunderlig. Diktet om oteren skildrer forbløffelsen og brorskapsfølelsen etter å ha oppdaget oterens lek:
”en åpenbaring – som knyttet oss
til oter for livet:
den enkle, bekymringsfordrivende,
selvoppfyllende leken som lignet
vår egen” (---).
Videre skildrer diktet denne leken som en dom over:
”Overtredelsene det aldri skal finnes
forlatelse for: Skarpsindigheten
som påfører smerte
Hensynsløshet
som kalkulert tilsidesetter ømhet,
glede, den andres lekerom.”
Det påkaller ydmykhet. Dette er ikke dikt for å beherske. Dette er dikt for å lære å leve.
Peter Svalheim