Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

ALLSTEDET SOM ER INGENSTEDER

 

Kjetil Skøien

Å henge på jorden. Prosadikt

Aschehoug 2000

 

En multikunstner debuterer med prosalyrikk

 

Det å overskride grensen og føre sjangere sammen er ikke noe nytt påhitt, særlig ikke etter at postmodernismen sørget for å bryte båndene de forskjellige uttrykksformene har til sine konvensjoner og tradisjoner. Det er likevel få som tar den så langt ut som Kjetil Skøien (f. 1952).

Som billedkunstner har han en rekke utstillinger bak seg. Han har også et langt virke som skuespiller, regissør og scenograf, og har blant annet satt opp en forestilling basert på Sigbjørn Obsfelders tekster ved Rogaland Teater i 1998, foruten oppsetninger her og der over hele kloden.

Med en slik mangeslungen og aktiv løpebane er det ikke rart at lyrikkdebuten tar utgangspunkt i det allstedet som samtidig er ingensteder, nemlig tilstanden av å være på reise:

 

”Jeg står i ingenmannsland, i utkanten av jernbanestasjonen”.

 

Boka utspiller seg stort sett i dette interludiet. Men det er ikke bare venterommets lede som klinger med. ”Jeg er den som ikke kan se langt nok lenger”, heter det et sted. Og et annet: ”Dette er enten begynnelsen eller slutten, du må gå deg vill for å komme til dette stedet”.

 

Jeg tror ikke jeg presser tekstene for mye når jeg assosierer disse brokkene med vår egen tid, slik selvoppfatningen ser den: Litt sånn der på snei over alle andre tider, der trykket av kulturytringer fra den samlede sivilisasjonshistorien er så massivt at skrift på skrift er den eneste muligheten som gjenstår:

 

”Aldri har jorden vært mindre enn nå. Spor overalt”.

 

Det er kanskje heller ikke så rart at leseren møter denne slags bevissthet hos en forfatter som til stadighet arbeider med å nytolke eldgamle tekster for teateret. I lange avsnitt går da også mine leserassosiasjoner til teater og ballett:

 

”Et par gjør noe med hverandre, mannen faller, kvinnen fortsetter alene, et annet par gjør det samme et annet sted”,

 

… og så videre.

 

Skildringen dreier seg om forflytninger og bevegelser, konstillasjoner og situasjoner i et oppdrevet tempo. Slik skaper Skøien en overflate man virkelig kan kjenne det syder under, og verden og teateret blir stående som metaforer på hverandre uten at de blir forklart eller utdypet. Disse avsnittene er temmelig effektfulle, og framstår etter min mening som de beste i denne boka.

 

Peter Svalheim