Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

NAGLET TIL TIDEN

 

Merja-Riitta Stenroos

Fatima av tusen kyssar. Dikt

Söderströms. 2000

 

En helstøpt bok tar fatt i barndommens og samlivets traumer.

Merja-Riitta Stenroos fikk en overstrømmende mottakelse i Finland da hun ga ut sin første bok ”Guldgrävarens tårar” som attenåring i 1981. hennes to neste diktsamlinger sørget for å befeste hennes posisjon som en av de framste unge svenskspråklige finske lyrikerne. Så var det stille i tretten år, inntil diktboka ”Tända och tända” kom for to år siden. Da hadde hun bak seg et mer enn ti år langt opphold i Glasgow. Og hun hadde slått seg ned i Stavanger, hvor hun er tilknyttet distriktshøyskolen som professor i engelsk.

 

Årets bok framstår som et langt dikt der bokas ”jag” med stor intensitet prøver å komme til rette med fortiden. Både de formelle sidene, og utviklingen av bokas anliggender er uvanlig helstøpt. Leseren merker tilstedeværelsen av en poetisk samtid som kanskje ligger nærmere symbolismen enn den norske. Ruvende skikkelser som Edith Södergran er også - synlig og usynlig - tilstede.

I en rammefortelling skjer en selverkjennelse parallelt med en reise i Baltikum, hvor diktenes ”han” spiller en viktig rolle som lytter. Denne ”indre reisen” finner også en svært betydningsmettet metafor i en situasjon der fortid og framtid holder om hverandre:

 

”och mellan dem föds en nutid som en skarp näbb eller spik

som naglar mig fast i en solig ettermidag långfredagen 1999 (…)”.

 

På den måten korsfestet til tiden er det ikke noe annet å gjøre enn å rekapitulere, og fire ”variationer” følger der hele jegpersonens liv risses opp i diktsform.

”Första variationen” framstiller oppveksten i et kaldt landskap, med en streng far (”pappa skinner vargar i källaren”) og unnvikende mor. Som barndomsskildring er dette usedvanlig helstøpt, og føyer seg inn i en sammenheng av mørk psykologisk realisme.

 

I de tre neste variasjonene prøver den voksne kvinnen å komme til rette med et traumatisk samliv. Diktene risser opp et forhold som ender opp i ubotelig sjelelig ubalanse. Forstillelse settes i system. Men samtidig bevarer hun et usedvanlig sterkt selvbilde:

 

”Jag har tigerns lata styrka. Har lenge levt bland dvärgar (---)”.

 

Avslutningen på dette forholdet er kort og konsis: Hun fant en vei ut, og benyttet den. Men så begynner det vanskelige arbeidet med å komme til rette, som i grunnen hele boka reflekterer: Hvor valgte hun feil? Hvordan kan ting gå så galt, når den eneste mulige retningen i livets veivalg til enhver tid er framover?

Tematisk munner dette ut i et dikt som reflekterer en hardt tilkjempet innsikt, og som dessuten minner leseren på at dikt ikke minst er velklang:

 

Blåklockor Kyrkklockor

Små klingande klockor

 

gungar kring dina anklar

Store klämtande klockor

Hamrar ut valv på himmel

Dån av klockor, ljust

Sover i gräs under Himmel

och klang drar över

Stiger upp och ser över ångande jord

Säger Älskade

Inta bare Jag vill leva

Men Så här vill jag leva”.

 

Det er synd at tilfeldigheter som valg av bosted avgjør om en slik bok skal få oppmerksomhet her i landet. Vi hadde tålt det om vårt språkområde ble definert litt videre enn til svenskegrensen.

 

Peter Svalheim