Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

SPLITTHOPP FRA TORVUND

 

Helge Torvund

Kitty K. Dikt

Samlaget 2000

 

En dreven dikter risser opp sitt revir, og gjør som han vil

 

Helge Torvund har gitt ut bøker helt siden 1977. Dette er hans nittende diktbok, hans 25. i alt, og det er bare å nikke gjenkjennende:

 

Nå faldar dagen

sine blåvenger ut

Det er himmeltid, grangry

havtankeluft

 

... begynner det første diktet, og viser presist det særegne med Torvunds sansninger som lyriker, nemlig hans evne til å se enhet i det uensartede. "Det er mitt levande / mitt syngande revir”, slutter dette diktet. Så flesker han til med 130 boksider i seks avdelinger hvor mange(!) av diktene får en stakkars kritiker til å flakke med blikket. Men før jeg skriver videre må jeg få inn honnørordet vitalitet - en nesten pubertal vitalitet til og med:

 

Eg ter meg som ein tenåring

og spring i plutseleg galskap,

opp på ein stol

og deklamerer mine heite ønske.

 

Eg gjev blaffen fra nå av

Eg gjev deg min sprø femtiåring.

Ta imot meg når eg hoppar!

Sei at du elskar meg ennå!”

 

Så er i alle fall femtiårskrisen besørget, og det ett år på forskudd!

Det hører liksom med til puberteten å se verden i svarthvitt. I denne boka er det også et voldsomt spenn i anskuelsene - fra besk og spottende satire, og til den rene ageslåtte hyllest. For å ta det siste først - her er det nesten snakk om å innføre barokken i norsk lyrikk!

 

Å Kitty K.!

Me kjenner din styrke

og gøymer oss under vengen din.

Har du litt himmelvin?

 

Dette dreier seg om maleren Kitty Kielland (1843 - 1914), som gjorde landskapet i Ogna og Time - Torvunds hjemtrakter - til stor og lysende kunst. I denne boka er hun både skytshelgen og forbundsfelle for dikteren, i hans trang etter å holde fast noe som alderen og samtiden kanskje står i fare for å miste.

 

Et annet ytterpunkt er hans refs over kosovokonflikten. Den vekker en satirisk svøpesvinger i Torvund, og han påpeker ...

 

trådane som bind

kvar einskild bil, kvar hand på rattet

til dei maktsentra

som har angripe eit anna land (...)

 

Han gjør også et av de mest aparte grepene jeg har sett i en diktbok: Etter å ha assosiert en mannshodeformet fjellknaus med utenriksminister Vollebæk, kjenner diktenes ”eg” at han må pisse, og...:

 

den einaste plassen

eg kunne stikka meg vekk

var inni gapet til utanriksministeren

 

Det hender kritikere umaker seg over at dikteren eller i alle fall forlaget burde ”luke ut svake partier”. Men jeg får meg ikke til å ønske bort verken panegyrikk eller pubertal satire. For uten disse nesten fanatiske ytterpunktene ville denne boka kanskje bare vært ”en bok til”, og ikke et usedvanlig spitthopp av en dikter som vet hva han gjør, men gir blaffen.

Forresten er ikke Kosovokrigen hovedtema i boka, slik jeg leser den. Ikke Kitty Kielland heller. De tjener snarere som katalyasatorer for å dyrke fram et et både alvorlig og inderlig anliggende fra nesteårsjubilanten:

 

(...) alt dette du har sett

meg skriva

er bare mine bøner

 

til verda

gje meg meir

av det levande vatnet

 

Peter Svalheim