Nepal - fantasi eller virkelighet?

Nepal er i brennpunktet for noen av de mest bisarre og voldsomme samfunnsendringene verden ser i dag, der feudale trekk og rigide hierarkier brytes med impulser og idealer fra den franske revolusjonen. I denne artikkelen reflekterer forfatteren Manjushree Thapa over historie, politikk og litteratur i sitt hjemland.

Manjushree Thapa er den første forfatteren fra Nepal som skriver på engelsk. Hun er sterkt engasjert i utviklingen i hjemlandet, og spesielt kvinnenes og de kasteløses rettigheter.FOTO: Peter Svalheim 

Himalaya - det er vel et Shangri-La hvor innbyggerne er fattige men lykkelige og harmoniske der de går bak tospannet med bøfler og pløyer en bitteliten åkerlapp i terasselandskapet under de hvite, majestetiske fjelltoppene? Et perfekt reisemål for utlendinger med vertikale ambisjoner og sans for budsjettmystisisme?

Vi møter forfatteren Manjushree Thapa (38) på "Mikes Breakfast" i Naxal, nær bykjernen av Kathmandu. Noen få turister sitter og hutrer ved utebordene. Turiststrøket Thamel er innen rekkevidde, med boder fylt av eksotiske fristelser for lyshårete freaketterlevninger. Også "Hanuman Dhoki" er like ved, det maleriske palass- og tempelområdet fra mallakongenes tid, den gangen da dette var en av tre små bystater i Kathmandudalen, verdens kanskje mest fruktbare fjelldal.

"Godt å ikke vite"

Manjushree Thapa peker i retning av en annen bydel enn der turistene vanker.

- Like ved her er det en militærleir hvor folk ble torturert og drept av soldatene. Fortsatt er 40 savnet, sier hun, og sammenligner med Sachsenhausen, Tyskland.

- Da som nå, der som her, påberoper folk seg uvitenhet. De vet ikke hva som foregår. Fordi de ikke vil vite. Nå er store endringer på gang. Faktisk prøver vi å gjennomføre en slags fransk revolusjon her i landet, og det på rekordtid.

Hun snakker om det samme landet som skapte overskriften "Det ekstremt gode livet", i A-magasinet nå nylig. Magasinet melder om "Kø opp Mount Everest", og unnlater å nevne hva landet vi befinner oss i heter. Som om det er et slags virtuelt homeland for den barske, mandige driften mot ekstrem selvutfoldelse?

Et historisk år

Nesten en hel generasjon med barn har mistet skolegang som følge av borgerkrigen. Går de lysere tider i møte? FOTO: Peter Svalheim

Nepal har passert 28

millioner innbyggere. Landet figurerer på lista over verdens aller fattigste land, holder seg med noe så bisart som maoister, og har gått gjennom et tiår med borgerkrig der menneskerettene har vært skjøvet til side, av maoistene, og - i langt større monn - av regjeringsstyrkene. En hel generasjon av barn mistet muligheten til skolegang. Summariske henrettelser, forsvinninger og stadige angrep på et fra før spinkelt levegrunnlag har satt landet langt tilbake, og brakt det på toppen av verstinglistene - uten at det har rokket synderlig ved den internasjonale, tause forståelsen av Nepal som en nesten naivt fredelig idyll.

I fjor nådde borgerkrigen et klimaks med harde gatekamper i viktige befolkningssentra, etterfulgt av et utilslørt kuppforsøk fra den forhatte kongen, Gyanendra, noe som utløste en samling og kontakt mellom maoistene og den øvrige politiske opposisjonen mot palasset. Kongens svar var portforbud og streng sensur, noe folk denne gangen trosset. De strømmet til gatene i hundretusener. Kongens generaler meldte at nå var et veritabelt blodbad uunngåelig med mindre kongen bøyde unna. Endelig tok han poenget, og opphevet sitt forbud mot politisk opposisjon. Det var i april 2006. Da hadde han i realiteten også isolert seg selv fullstendig. For de gjeninnsatte politikerne i parlamentet sørget straks for å frata kongen all personlig makt. 22 november undertegnet maoistene og myndighetene en fredsavtale, og det omstendelige arbeidet med å føre 40.000 unge maoistsoldater som ikke kjenner annen virkelighet enn krigen tilbake til samfunnet, kan begynne. De raske, positive endringene får kjennere av landet til å utbryte et imponert: Er det mulig? Samtidig viser det nepalske samfunnet truende sprekkdannelser langs nye linjer. Kongehuset har vært et lim som har holdt samfunnet sammen. Nå brer etniske konflikter seg. Det er dårlig nytt i et land med 109 etniske grupper og minst 93 språk.

Historiens skjeve gang

Nepals befolkning har vokst fra åtte til 28 millioner innbyggere på 50 år. Det gjør den gamle tempelbyen Kathmandu til en av de største pressområdene i verden. Bildet er fra Patan Durbar Square.

Manjushree Thapa selv opplevde sin politiske oppvåkning i 1990. Hun hadde studert i Kanada og USA og rakk hjem til Nepal akkurat i tide til å oppleve hvordan Kathmandus befolkning strømmet ut i gatene i hundretusenvis for å velte det autoritære og forhatte "panchayat"-ettpartistyret. Inspirasjonen var den verdensomspennende demokratibevegelsen, som startet med å velte en rad østblokkregimer høsten før.

Den første romanen hennes, The tutor of history (Historielæreren), kom i 2001. Den er skrevet på engelsk - dermed er dette også den første boka fra en nepalsk forfatter som henvender seg direkte til rensten av verden. Romanen skildrer en valgkamp i landsbygda, og er en lakmustest på de særegne vilkårene parlamentarisk demokrati har i dette tradisjonsbundne landet. Forhåpninger og idealer bryner seg mot maktovergrep og manipulering i en veiløs virkelighet. Og i buskene lurer maoistene.

Landets egen historie fortsatte der boka slapp. De hardt tilkjempete, demokratiske prinsippene ble malt i stykker av demokratiske valgte politikerne som er handlingslammet av rivalisering og korrupsjon. Maoistene snakker maktas språk for å bli hørt. Etter hvert er det bare sørgelige rester igjen av idealene om frihet, likhet og demokrati som folkemassene gikk ut i gatene for.

En elegi over demokratiet

1. juni 2001 blir elleve av Nepals kongefamilien meid ned i ren rambostil. Kongen selv, guden Vishnus åpenbaring på jord, er blant de døde. Hele landet er kastet ut i kaos. Sammenbrudd truer. Men hvem skjøt? Sjokket over tapet av en aktet konge ble etterfulgt av et annet sjokk: Kongens upopulære bror Gyanendra og hans sønn, den mafiose playboyen Paras var de eneste overlevende. Og konspirasjonsteoriene florerer. En samlet nasjon var i sjokk, og gjennomlevde et desperat behov for faste holdepunker.

- Det var da jeg oppdaget at det ikke bare er jeg som var forvirret over nepalsk historie. Alt sammen viste seg å være løgner og påfunn, beregnet til å lulle folk inn i lydighet under kongen. Også det internasjonale samfunnet har tatt denne propagandaen for gitt, i sine forestillinger om det harmoniske, mystiske fjellandet Nepal. Så jeg bestemte meg for å skrive for å opplyse både meg selv, landet mitt og det internasjonale samfunnet, om hvordan vår historie nå egentlig er, sier Manjushree Thapa.

Hun gikk på museum. Hun snakket med folk. Og hun ga seg ut på veiløst i maoistland i Vest-Nepal. Det ble til hennes neste utgivelse: "Forget Kathmandu. An elegy for democracy" (2005). I tillegg til å kaste et gjennomborende lys over palassmassakren, er dette en historiebok som spenner fra 1700-tallet til i dag.

Flyktet til Dehli

Igjen tangerer hennes bok en historisk og politisk dreining. For få dager etter at Forget Kathmandu lå i bokhandlene, grep kongen all makt, avsatte parlamentet, forbød all opposisjon og innførte streng sensur, alt sammen med henvisning til kampen mot maoistene. Vel vitende om hvilket sprengstoff boka hennes inneholdt, valgte hun å forlate landet.

- Det var flaks for meg at boka var så fersk. Ingen hadde rukket å lese den. Og kongens indre krets leser i alle fall ikke bøker. Derfor var jeg ikke direkte truet. Men arbeidsforholdene her i landet var uansett spolert. Telefonlinjene var kuttet, soldatene sto inne i redaksjonene. Og jeg opererte jo helt alene. Så jeg reiste til Dehli og skrev artikler om Nepal derfra. Det viste seg å være nyttig. Indere er stort sett positive til Nepal, men de har jo ikke peil. For dem er landet en raritet hvor de fortsatt har en konge.

Manjushree Thapa vendte først tilbake til Kathmandu i oktober i fjor. Nå følger hun utviklingen i hjemlandet med spent oppmerksomhet, om enn med atskillig pessimisme.

- Nå står selve testen ved om landet kan oppnå et liberalt, bredt fungerende demokrati, påpeker hun.

- Folk forsøker å være optimistiske: Kanskje vi får det til denne gangen. Men selve grunninnstillingen i samfunnet er udemokratisk. Se på klasse- og kasteinndelingen og på forholdet mellom kjønnene. Det sitter ikke en eneste kvinne i komiteene som er formet i fredsprosessen. Politikerne har til og med klart å utelate alle andre enn den smale makteliten, som består av høykastene Brahminer og chettrier, og den etniske gruppen newarene. De kasteløse dalitene og underpriviligerte etniske grupper kommer ikke til orde denne gangen heller, og forblir i fattigdom. Dette viser at det nok en gang er et stort gap mellom det vi sier og det vi faktisk gjør. Så jeg vet ikke. Vi prøver å oppnå mye på kort tid. Det eneste som er sikkkert er at det vil komme mange humper og dumper. Samtidig ser jeg at politikerne begynner å innse at de faktisk er nødt til å sørge for utvikling blant folk, ellers gir de bare besværligheter.

Snakkemedisin

Manjushree Thapa selv tilhører den tradisjonelle herskerklassen chhettriene.

- Jeg er en del av mønsteret, helt opplagt. Den eneste medisinen jeg ser, er at folk begynner å snakke åpent om kaste- og klassespørsmål, og tar innover oss at Nepal faktisk er et diskriminerende, segregert samfunn. Ingen i de herskende miljøene tar kaste- og klasseinndelingen på alvor. De erklærer at kastesystemet er avlegs, og avslår å snakke om det. Slik avstår de fra å ta innover seg det faktum at ingenting har endret seg. Folk har gitt maoistene sin støtte fordi de ser at myndighetene ikke gjør det spor for dem. Men også maoistene ledes av høykastemenn, uten at kvinner og kasteløse kommer til orde når det virkelig gjelder. Nå når maoistene heller ikke gjør noe, er det ytterliggående etniske og militante bevegelser som får støtten. Problemet er at de demokratiske partiene ikke bryr seg så lenge noen sier noe på en høflig og grei måte. Dette var bakgrunnen for at maoistene grep til våpen. Nå ser vi det samme om igjen, denne gangen etter etniske skillelinjer. Under det hele ligger det en manglende kunnskap om hvordan vi kan anvende vår frihet på en konstruktiv måte. Forsøkene på å oppnå demokrati har kostet store anstrengelser. Vi er fortsatt midt i ørkenen. Begivenhetene i april 2006 var et gjensyn med den samme, kraftige demokratibevegelen som banet vei for endringene i 1990. Kampen er nok en gang å etablere et demokratisk system og få det til å vare lenge nok til at det begynner å fungere.

En ung litteraturnasjon

- Det er bare 55 år siden Nepal åpnet grensene sine. Siden da har landet endret seg fra middelaldersk føydalisme til våre dagers demokratirevolusjon. Også litteraturen har utviklet seg raskt i Nepal. For en generasjon siden hadde forfattere og litteraturinteresserte kun de bøkene tilgjengelig som ble båret i ryggsekken over fjellene. Og nå er du representant for en forfattergenerasjon som har bakgrunnen fra studier i kreativ skriving i USA?

- Dette har vært en veldig interessant utvikling. Du har rett. Jeg kommer fra en veldig annerledes verden enn generasjonene før meg. Nepals litteratur er veldig ung, med en historie på rundt 100 år for den moderne delen. Helt fra starten har det hatt et sterkt aspekt av sosialkritikk. Mange av de tidlige romanene tar opp kvinnenes problemer. Fra 1950 - 60-åra ser vi en sterk tendens til kritikk av fattigdom, kastesystemet og politikk. Den samme tendensen finner du over hele Sør-Asia. Min egen utdanning besto i stor grad av å oversette nepalsk litteratur til engelsk, noe jeg gjorde mye av i en del år. Slik lærte jeg nepali litteratur å kjenne: Hva er bra, og hva er begrensningene. Og jeg fikk ikke minst en inngående kjennskap til det sosiale engasjementet i nepalsk litteratur. For meg selv kjennes det også veldig naturlig å bruke litteratur som et middel for sosial kritikk. Nepal gjennomlever en spennende utvikling, og det er mye å ta fatt i. Jeg opplevde det frigjørende å oppdage at min egen skrivemåte var en del av en tradisjon, selv om jeg er samtidig er annerledes.

- Dette leder meg til et annet spørsmål: Hvordan skrive fiksjon i et land hvor virkeligheten overgår fantasien?

- Jeg har arbeidet med en roman i 1 ½ år nå, og føler meg dratt mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Da jeg skrev Forget Kathmandu, fant jeg fram til en arbeidsform med å intervjue og sitere folk, og jeg får oppleve den ytre virkeligheten på kroppen. Dette er svært annerledes enn fiksjon der du søker innover i deg selv, og den ytre virkeligheten kan virke distraherende. Og så må attpå til personene i fiksjonen være mer interessante enn virkelighetens mennesker. Romanen omhandler en kvinne som reiser til USA i løpet av borgerkrigen. Den krysser grenser, på samme måte som mange nepalere i våre dager. Utvandringen interesserer meg sterkt. Jeg vet ikke hvor mange nepalere som kommer helt til Norge. Men om du ser til Midt-Østen, Malaysia, Korea - hele fjellheimen i Nepal er der ute, så å si. Du ser det samme i krigssonene i verden, som Irak, Afghanistan. Nepalere er tilstede som sikkerhetspersonell eller kontraktarbeidere. I Nepal har vi tre perioder med stor utvandring. Det er første verdenskrig, andre verdenskrig, og nå. De to første gangene var det Gurkha-soldatene som reiste. Denne gangen er det arbeidsutvandring; folk fra fjellene som reiser ut for å finne arbeid. Dette kommer til å endre Nepal.

Hvilken plass og status har litteratur i dagens Nepal?

- Litteratur tillegges ikke så særlig stor verdi. Men om du beveger deg ut i landsbyene, vil du oppdage at særlig poesi er høyt ansett. Men publisering og distribusjon er et mørkt kapittel. Så bøker tenderer til å bli en intern kathmandu-greie.

Når du skriver på engelsk fra nepalsk virkelighet så oversetter du fortløpende en virkelighet til en annen?

- Jeg er veldig glad for at jeg gjør det slik. Og jeg er glad for at jeg har gjort mye oversetterarbeid fra nepalsk litteratur tidligere. For det lærte meg mye om hvordan jeg kunne skrive på engelsk om Nepal. De fleste av karakterene mine snakker ikke engelsk, selv om jeg skriver om dem på det språket. Så gjendikterkunsten er virkelig hva du trenger for å være en engelskspråklig forfatter i dette samfunnet. Uansett ville en engelskspråklig forfatter måtte ta stilling til hvor mye han eller hun skal forklare. Fristelsen er å forenkle, og gi slipp på kompeksiteten i samfunnet og fortellingen. Samtidig er du nødt til å skrive komplisert, for samfunnet her er komplisert. For meg har dette alltid vært en kamp.

Hvordan forholder nepalsk litteratur seg til andre litterære tradisjoner?

- Jeg selv føler meg veldig komfortabel med russisk litteratur. Se på Dostojevskij, Gogol og de andre, store russerne: hele samfunnet bare renner igjennom dem. Anarkistene, bolsjevikene, tsarene, alle ytterligheter kommer til uttrykk. Denne litteraturen har vært til stor hjelp for meg, for jeg ønsker også at hele bredden av samfunnet skal komme til syne gjennom romanen. For øvrig er indisk litteratur den største, direkte påvirkningskilden for nepalske forfattere. Den sosiale profilen er felles. Men endringene i Nepal går raskere, så, til forskjell fra indisk litteratur har vi fortsatt en veldig sterk opplevelse av å delta i en sosial revolusjon. Dette gjør også at vi heri Nepal ikke har fått det gapet mellom forfattergenerasjonene som vi ser i India. Amerikansk litteratur, som er den jeg selv kjenner best fra den internasjonale verden, er irrelevant for Nepal. Den er for liten. Da jeg studerte i Nepal, opplevde jeg den nærmest som miniatyrmalerier. Det er en eller to karakterer, alt er nydelig utført, alt er vakkert og vent, og samfunnet rundt spiller egentlig ikke noen rolle.

Hva er fremtiden for nepalsk litteratur?

- I Nepal er det foreløpig veldig få engelskspråklige forfattere. Du har Samrath Uphadyay, som i likhet med meg har valgt en veldig nepalsk uttrykksmåte. Begrensningen jeg ser i nepalsk litteratur er knyttet til kaste og kjønn. Nepals litteraturhistorie handler nesten utelukkende om mannlige høykasteforfattere, og noen få høykastekvinner. Jeg selv er en av dem. Nepal er et land med mange språk. Nepalsk litteratur har utelukkende vært på det offisielle hovedspåket nepali. Alle de andre språkene er nesten ikke representert. Nå ser vi imidlertid at nepalsk litteratur utvikler seg med stormskritt. Mange drar til utlandet for å skrive. Også daliter og menneskerettighetsgrupper er i ferd med å gi sine bidrag, på sine språk, til nepalsk litteratur. Mange nye stemmer er i ferd med å komme fram. Dette vil bidra til å åpne opp samfunnet.

Tekst og foto: Peter Svalheim