Tekstutdrag fra

"Kraftverket. Odd Hoftun: Portrett av et livsverk" av Peter Svalheim

(Lanseres lørdag 14. november 2009)

-  -  -

Innledning: Guruen og elva

På sett og vis begynner denne fortellingen med at en del av Afrika kommer drivende fra sør og trenger inn i en del av Asia. Kontinentplatene bretter seg om hverandre som kolossale bilvrak og reiser seg på høykant. Sånn blir India til. Høykanten er kjent som Himalaya. Det er her Nepal ligger, og strekker seg over nær en tredel av sørskråningen til denne fjellkjeden, fra øst til vest.

Og skyene driver inn over det nye kontinentet og kolliderer mot fjellene. I kollisjonen slipper de sin last av fukt og væte med et plaskende harpespill som kalles monsun. Og vannet samler seg i elver som haster tilbake til havet, vanner åkrene og det nordindiske slettelandet før det renner ut i Ganges og videre til Bengalbukta og Indiahavet, hvor det igjen fordamper og driver inn mot nord. 

I løpet av tusenårene skjer det en lignende bevegelse av mennesketanker og ideer på det indiske kontinentet. Enkel stammetro blant dravidene sørpå blir slukt, fordøyd og omformet av de mer filosofisk anlagte arierne som trenger inn fra nord. Dette er starten på det som i vår tid er kjent som hinduismen.

Dermed er det også en direkte årsak til at en mann bryter opp for å finne sitt sted i verden. Dette er i 1950-årene. Mannen kalles Baba, og tilhører prestekasten, brahminene. Nå vil han følge påleggene i de eldgamle vedaskriftene om å vie alderdommen til meditasjon og den edle utslukningens kunst. Han styrer skrittene nordover. For der, mellom de steile, hvite toppene, fins den livgivende urkraftens mor.

Underveis slår Baba seg ned for en dag eller to i den støvete, lille markedsplassen Butwal ved bredden av elva Tinau, tre mil innenfor grensa til Nepal. Like bakenfor denne plassen reiser Himalaya seg, som den første variasjonen i landskapet etter 1100 kilometer med nordindisk sletteland.

Heten, flommene og malariamyggen som herjer i monsuntiden gjør sitt til at nesten ingen holder til her året gjennom. Men nå er det et yrende liv. Lastebiler fra India stanser ved elvebredden, og kulier strømmer til for å bære varene over provisoriske plankebruer som blir fjernet før flommene setter inn igjen. Fjellbønder myldrer omkring og fallbyr varene sine til oppkjøpere som sitter og venter i bodene sine.

Baba står der og følger en liten, senesterk mann med øynene. Han har markerte ansiktstrekk og mørkt, stritt hår under en fargerik kalott, en topi, som nesten alle menn i Nepal bruker.  Topien er skjøvet langt bak i nakken for å gi plass til en pannestropp. Stroppen bærer hele tyngden av noen store parafinkanner. Kannene er fylt med harsknet bøffelsmør, ghee.

Baba vinker ham bort til seg. Bonden heter Durga Bahadur og viser ham den ærbødigheten som tilkommer en sadhu. ”Hvordan går veien videre herfra?” Durga snur seg og peker opp mot åslandskapet der stien slynger seg oppover til Tansen og videre til Baglung, Jomsom og helt til Tibet.

Dagen etter bryter de opp. Durga har fått god pris for smøret, og bærer med seg en tung sekk med salt foruten en rull med fargerikt bomullsstoff tilbake til landsbyen sin i Palpa. Han setter fart oppover stien som slynger seg langs de bratte skråningene over Tinauelva. Den hellige mannen har slått følge, men føttene hans er ikke vant til dette terrenget. Durga Bahadur må gi ham tid. Et stykke lenger oppe stopper Baba helt opp. Han støtter seg tungt på staven. Elva under ham renner i foss og stryk. Fjellsidene reiser seg rett opp av elveleiet, med et trassig grønnsvær over nakken. Her og der er det lange riss i vegetasjonen etter steinsprang. 

Baba har ikke sett maken. Dette landskapet er så vilt at det aldri kan temmes. Det må bare adlydes, som Shiva selv, ødeleggeren og oppretteren, herren over den kosmiske skapelsesdansen, som sitter i transe høyt oppe i fjellene og får elvene til å flomme når maken Parvati rusker i ham for å egge fram den kaute livskraften hans.

Durga Bahadur snur seg under børen sin for å se etter følgesvennen sin. Han sukker og gir opp hele sadhuen. Så forsvinner han oppover stien, som bøyer av fra elvedalen og snirkler seg videre oppover en bratt, skogkledd åsside.

I årene som kommer sitter Baba i dørgløtten til en enkel hytte han har bygd, nettopp på dette stedet langs stien. Han betrakter elva mens han kontrollerer pulsen og åndedrettet. Det er sånne som han som står bak ryktene om de hellige mennene i Himalaya. De kan visst senke hjerterytmen til ett slag i timen. De spiser visst ikke mat, de ernærer seg visst bare på doggen fra bladene. De kan visst leve i hundrevis av år. Det skal være konger blant dem, konger og prinser som alle trodde var døde, men de er ikke døde, de har kommet hit for å gjøre bot for sine feilgrep og bli udødelige. De går i ett med landskapet og syns nesten ikke.

Sånn blir Baba til Læremesteren; Baba Guru, eller Guruji i høflig tiltale. Han nyter respekten fra de forbipasserende, gløtter på øynene når han hører noen kommer, og tar gjerne en liten prat.

Men hvem er den mannen der? En gorhe – en hvit mann? Og hva driver han med? Han ser ikke ut til å være på vei forbi, som alle andre. Hva er det han tegner og skriver? Og hva er det instrumentet han holder i hendene?  Baba Guru kan ikke dy seg. Han må spørre.

”Jeg skal bygge et kraftverk”, sier utlendingen. ”Elva skal gi lys og drive maskiner.”

Baba har sittet i døråpningen i årevis og sett hvordan monsunen har fått elva til å stige 10 – 15, kanskje 20 meter opp mot ham der han sitter. Da virvler trestammer og kanskje hele hus nedover vannmassene, som til og med får kampesteiner til å trille som terninger. Nå legger han hodet bakover og gapskratter. ”Denne elva er Shiva. Shiva lar seg aldri temme!”

Baba Guru opplever å se at lyset blir slått på. For kraftverket blir til virkelighet. Nå renner elva gjennom en to og en halv kilometer lang tunnel som er kjempet fram mot alle odds, gjennom 12 år med anleggsarbeid. Vannet driver turbiner som så å si ble hentet fra skraphaugen hjemme i Norge. Monsunflommene kom og rev med seg deler av anlegget. Penger, dynamitt, sement, fagarbeidere, nesten alt manglet. Det eneste det virkelig var nok av, var selve tilstanden av mangel. Nettopp derfor kunne dette prosjektet tjene som forbilde. Her er beviset - det lar seg faktisk gjøre å utnytte vannkraften i Nepal med bruk av lokale midler.

Utlendingen heter Odd Hoftun – kjent som misjonær-ingeniøren i Nepal. ”Når jeg ser tilbake, blir jeg slått av hvordan de lange linjene gjennom livet har føyd seg sammen til et hele,” sier han.

Denne boka er et forsøk på å følge disse linjene. Hvordan ble den kombinasjonen av impulser og forutsetninger til, som gjorde Odd Hoftun i stand til å øve en så direkte innflytelse på utvikling og industrireising i Nepal? Hva er framgangsmåtene, og hvilke tanker, holdninger og prinsipper ligger under? Har erfaringene, prinsippene og arbeidsmåtene relevans og gyldighet i dag?