Den amerikanske filmen «Jesus Revolution» går på norske kinoer og vekker både nysgjerrighet og begeistring fra sånne som meg. Jesushippier på det store lerretet? Får vi jesusfantaster fra 70-tallet endelig vårt etterlengtede tidsvitnesbyrd, etter at Jesusbevegelsen fikk en skjebne vel ingen hadde tenkt var mulig, nemlig glemselen? Nå endelig et punkt å peke på: Se der! Sånn var det! Jeg også var med!

Rammen og scenene i denne filmen framstår da også som både tidsriktige og sannferdige. Ungdom i flyt. Hippiekulturen i full utfoldelse – og fornedrelse. Men ut av vrakgodset fra dop, psykedelika og all verdens lave instinkter springer en vaskeekte, kristen vekkelse ut i ungdoms- og hippemiljøene. Filmen har det, alt sammen. Ungdom på drift. De ikoniske scenene med massedåp i Stillehavet. Gløden, begeistringen. Og musikken. Ikke minst musikken! Selve ur-gruppa innen Jesusrocken, Love Song med Chuck Girard i tet, er med.

Så mye bra. Så mye riktig. Så deilig det hadde vært å bare være glad for denne filmen. Men så får jeg det ikke til. Er jeg han humørløse nerden som skinnsykt våker over detaljene? Boka mi «Jesusvekkelsen. En fortelling fra 70-tallet» (2015) avslører meg nok grundig som petimeter.

Det er ikke detaljene som plager meg. Det er anslaget.

Nettopp nevnte Chuck Girard gir en pekepinn. Datteren hans, Alisa Childers, driver en podcast og inviterte pappa inn i studio å i våres for å snakke om denne filmen («my dad is in the film!»). Girard forteller at «Det tok en tredel av filmen før jeg skjønte at den ikke er dokumentar, men fungerer som en ramme for Greg Lauries egen historie.»

Filmen er riktig nok også basert på en bok av nevnte Greg Laurie, nemlig «Jesus Revolution: How God Transformed an Unlikely Generation and How He Can Do It Again Today» (2018). Den utspiller seg i årene 1969 – 1971 i Sør-California og følger nettopp Greg Laurie (f. 1953), som er en skadeskutt 16-åring med bortrømt far og alkoholisert mor idet filmen begynner. Videre er Chuck Smith (1927 – 2013) en sentral karakter; den skikkelige pinsepastoren som, alt sitt strev til tross, samler høyden 40-50 i Calvary Chapel, den lille kirka hans ved sanddynene ut mot Stillehavet

I vår tid er Chuck Smith og Greg Laurie kjent som grunnleggere av det som kalles Megakirker; Chuck med sitt Calvary Chapel, som pr nå har 1800 datterkirker rundt om hele kloden, og Greg med sin Harvest Christian Fellowship, en av samtidens største og mest innflytelsesrike kirker i USA.

Hvordan ble det så stort? For å fylle ut bildet kommer en ikke utenom en tredje karakter: Lonnie Frisbee (1949-1993) – 18 år når filmen begynner. «Han var tennpluggen», beskriver Greg Laurie i en nylig youtube-kommentar til filmen. Andre sier: «Han var ikke en tennplugg. Han var en flammekaster».

Lonnie var urhippien med gevanter, hår og skjegg som fikk ham til å ligne Jesajas barnebarn – om ikke Jesus selv! «Og jeg kan ikke tenke meg noen jeg heller ville ligne», sier Lonnie, i filmen, og i det levende livet.

Lonnie Frisbee var en motsetningsfylt person, kunstnerisk, følsom. Med fraværende og sviktende foreldre, og gjentatte voldtekter fra en eldre gutt i de mest sårbare barneårene i bagasjen. Tenårings-Lonnie tar det ut med rus, psykedelika og fri omgang med alt og alle. Til han altså møter Jesus. Derfra og ut blir han en av Jesusvekkelsens mest forunderlige og kontroversielle skikkelser.

I filmen, som i det virkelige livet, krysser Lonnie Frisbee veier med Greg Laurie. Det blir livsforvandlende for unge Greg. Lonnie dukker også opp i Chuck Smiths lille kirke. Chuck overvinner sin egen motvilje mot Lonnie og hippiekulturen. Filmen skildrer dette rørende. Fra da blir arbeidsdelingen sånn: Lonnie vanker blant hippene på stranda, og tar dagens nyomvendte med til kirka. Det skjer en forbløffende vekst: Fra 30 til 2000 på et halvt år. Og det stopper ikke der.

Så da er alt vel? Jeg strever. Det er to ting jeg ikke får til å gå opp.

Det ene er at filmen svikter som dokumentarisk framstilling, som Chuck Girard påpeker. Særlig har den åpenbare problemer med å forholde seg til Lonnie Frisbee som person.

En sak for seg er at filmens Frisbee (Jonathan Roumie f. 1974), kjent fra rollen som Jesus i «The Chosen) er mer enn dobbelt så gammel som den karakteren han skal tolke. Selvsagt er Roumie et funn av en skuespiller, og assosiasjonene til hans rolle som Jesus er vel både fristende og kjærkomne. Men en 49-åring kan ikke med troverdighet gestalte de psykologiske understrømmene til en 19-20-åring, like lite som en 10-åring ville ha framstått som troverdig i en rolle som Jesusbarnet i krybben.

Noe helt annet er hvordan filmen velger å framstille Lonnie Frisbee. Filmens Lonnie tar ikke hint og kjører sitt løp uansett. Kort sagt, han er «høy på seg selv». Så ender det med brudd.

Den biografiske Lonnie var sikkert egenrådig – eller, sagt i åndelige vendinger: Oppsatt på å følge åndens innskytelser fullt ut, uten å spørre «de voksne» om lov først. Det er i så tilfelle et kjennetegn på Jesusvekkelsen i det hele tatt.

Underveis i filmen sitter jeg og sukker: Hvorfor ikke bare si ting som det er?

Filmskaperen, Brent McCorkle, får nettopp dette spørsmålet av podcastverten Joseph Holmes. McCorkle sitt svar er de ikke ønsket å støte kinopublikummet. Lonnie Frisbee var nemlig bifil.

Løsningen ble da altså, åpenbart, å utstyre filmens Lonnie med en annen, alternativ «lyte», nemlig hybris. Lonnie var høy på seg selv. Derfor reiste han videre. Jeg tror vi er nærmere sannheten ved å peke på den bagasjen han bar med seg. En ung gutt med en fortid og profil som Lonnies vil vel uvegerlig, bevisst eller ubevisst, søke en anerkjennende og trygg farsfigur. Dette var en anerkjennelse og trygghet han ikke fikk i Calvary chapel.

Lonnie Frisbee «forsvant» forresten ikke, som filmen kan gi inntrykk av. Senere ble han instrumentell for en annen, kanskje enda større evangelikal bevegelse, nemlig Vineyard. Da legningen hans ble kjent, ble navnet hans strøket fra bøkene også der. Han sank ned i et stort mørke, som han brukte år på å kjempe seg ut av. Den siste tiden sin leste han inn sin livsfortelling: «Not by might nor by power. The Jesus Revolution», som kom ut i 2012. Da var det nær 20 år siden Lonnie Frisbee døde langsomt og smertefullt av aids.

Og hvordan forholder filmen seg til kvinnene? Chuck Smiths ektefelle og Greg Lauries unge kjæreste får begge plass i filmen som støtter for sine partnere. For Lonnie Frisbees unge ektefelle Connie, nå 75, var det et sjokk å oppdage at «Connie», altså hun selv, var med i filmen som en, temmelig vimsete, hovedkarakter. Hun ante ingenting om denne produksjonen, før stedatteren hennes så den på kino og ringte hjem.

«Det knuste meg», sier Connie Frisbee.

Kommentarene hennes til denne filmproduksjonen er et sterkt og utfyllende korrektiv som vi bør lytte til.

Mitt problem nummer to springer også ut av forbeholdet som Ghuck Girard gir til kjenne: Dette er Greg Lauries «story». Filmen blir en opprinnelsesfortelling for Lauries megakirke av i dag. For kinogjengere som kjenner til Laurie og kirken hans (og det gjør de fleste i USA, skulle jeg tro), får kirken og pastoren både kred og troverdighet som forvaltere av gnisten fra 70-tallet gjennom denne filmen.

Så da vil vel en vekkelse kunne utspille seg på nytt innenfor denne rammen?

Det er her jeg mistenker at vi tar grunnleggende feil.

En sak er den politiske slagsiden. 70-tallets jesus-hippier har altoverveiende blitt til vår tids velgerbastion for Trump. Så også Greg Laurie. Han var blant kirkelederne som frekventerte Det hvite hus i hans presidenttid.

En annen sak: Kan vi «bestille» en vekkelse?

Da Jesusvekkelsen kom, var det i seg selv en kilde til forargelse at den ikke sprang ut av organisasjonene som hadde sin rot i tidligere vekkelser.

Biskop Per Lønning var en av 70-tallets lynende retorikere, og kanskje selve sinnbildet på prestelig arroganse. Men han var også, oppdaget jeg da jeg holdt på med boka om Jesusvekkelsen, en av de i samtiden som best satte det som skjedde i perspektiv. I en avisartikkel kommenterte han at:

«En vekkelsesbevegelse må alltid være situasjonsbestemt. (…) Det må være et svar på menneskers dypeste spørsmål nettopp i deres tid og på deres sted. Kirkelige livsformer som var tilpasset et annet samfunn og et annet kultur-landskap må vike til side til fordel for uttrykksformer som gjør budskapet levende for mennesker her og nå. Ved å kopiere John Wesley, Hans Nielsen Hauge, Albert Lunde eller andre store vekkelsesledere fra tidligere tider, oppnår vi ingen kristen fornyelse i 1970-årenes verden» (Porsgrunns Dagblad 29. januar 1972).

I vår tid kan vi nok tilføye: «Ved å kopiere Jesusvekkelsen oppnår vi ingen kristen fornyelse i 2020-årenes verden».

Hvis vi vil ønske fornyelsen velkommen, kanskje vi istedenfor å kamuflere ubehagelige fakta bort fra storyboardet skulle spørre: Hva er de dypeste spørsmål nettopp i vår tid og på vårt sted?