Lyden av vann i Laleng

 

Det er i den tørre sesongen i landsbyen Laleng i Andhikhola-området i Nepal Likevel er folk i sving på åkrene. Og over alt pipler, surkler og renner det i vann. Hvordan kan det ha seg?

 

”Alt er blitt mye bedre”, utbryter husmoren Lakshmi Bhattarai (49). Hun sitter hjemme på gårdsplassen sin i landsbyen Laleng sammen med svigermoren, Dila Kumari (89), og ler fornøyd.

 

For liksom å understreke inntrykket av vitalitet og fruktbarhet, høres lyden av vann over alt i landsbyen. Små, piplende årer ut i de terasserte åkerlappene, brus fra vannmassene i de større vanningskanalene, klukking fra bekker og små kulper langs stien gjennom landsbyen.

På åkrene utenfor landsbyen går arbeidet for fullt. Risavlingen er høstet og jordene blir sådd og plantet til på nytt, med hvete poteter eller grønnsaker. Etter det venter nok en avling, denne gangen med mais. Til sammen tre avlinger i året.

I huset har hun fått installert et 250 Watts ”vippetariff-anlegg”, med vippe spesialimportert fra Norge. Nå kan barna lese lekser om kvelden. Og Lakshmi kan sitte med et arbeid på kveldstid, som å rense frøene til neste dags måltider.

Den kanskje største forskjellen i hverdagsrutinene gjør det innlagte vannet. Med det ble det definitivt slutt på å stå opp lenge før alle andre i huset for å hente vann.

 

Skyndte seg langsomt

 

Laleng ligger i Andhikoladistriktet, litt nedenfor Galyang Bazaar, i høydedragene mellom Tansen og Pokhara. Andhikola sikkert er stikkord for et bredt anlagt utviklingsprosjekt fra 1980-90 tallet som United Mission to Nepal (UMN) sto bak. Gjennom utbyggingsperioden har også flere utsendinger fra Tibetmisjonen hatt adresse i disse åssidene, i tett kontakt med sine naboer.

Ved å føre vann fra elva Andhikola til elva Kali Gandaki i en tunnel på til sammen 2.371 meter, utnyttes nivåforskjellen mellom disse to elvene, (234 meter) til å produsere elektrisk kraft. UMN ville ikke bare bygge ut vannkraftressursen og dra igjen. Misjonen ønsket å bidra til utvikling av hele distriktet, med rundt 100.000 innbyggere. Ut fra prinsipper om integrert bistand, skulle lokalmiljøet nyte maksimalt godt av utbyggingen på så mange av dagliglivets områder som mulig.

Slik kom også vanningsanlegget med i planene.

”Min far var med i en komite for utvikling av Galyang. Da Andhikola-utbyggingen ble kjent, oppsøkte denne komiteen utbyggerne: Om vi ikke også kunne få vann til åkrene?” forteller Arjun Prasad Shresta (48). Han er formann i Aqua Irrigation Project i Galyang, og samstemmer med landsbybeboerne i Laleng i at utviklingen har vært voldsom, og god. Det viste seg at UMN, med Odd Hoftun i spissen, også hadde irrigasjonsanlegg på sin egen agenda.

”De ville bare høre det fra oss landsbybeboere selv først”, sier Arjun.

Initiativet fra lokalbefolkningen førte fram til en avtale om at en del av vannet fra tunnelen skulle benyttes til vanning. Ved hjelp av et avansert og vidt forgrenet kanal- og rørsystem der vannet også går i luftspenn, er 3000 mål jord med mer enn 100 familiebruk omfattet av vanningsanlegget. Nå legges det planer for å forlenge vanningskanalene så enda flere skal nyte godt av dem.

Vanningsanlegget har ikke bare økt antall avlinger fra en til tre i året. Det har også betydd en aldri så liten revolusjon for de av innbyggerne som ikke hadde eget dyrkingsland.

”UMN foreslo en ordning som vi sa oss enige i. For å få nyte godt av vanningsanlegget, så må du avstå en tiendedel av ditt eget dyrkingsland til de jordløse. Nå er det ikke så mange jordløse igjen her. Alle har nok til mat på bordet.”

Det er forresten ikke bare lokalbefolkningen som er fornøyde. Andhikolaprosjektet ble tildelt den prestisjefylte miljøprisen ”Blue Planet Prize” i 2005, under et arrangement i Montreal, Kanada. Pristildelerne understreket særlig evnen til å tenke nytt og gjennomføre prosjektene slik at lokalbefolkningen opplevde et eierfohold til dem.

 

En legendarisk vandretur

 

Men hvordan startet dette utviklingseventyret? Arjun Prasad Shresta forteller om en bestemt hendelse. Det samme gjør flere andre innbyggere i Galyang. Om hvordan ingeniøren og misjonæren Odd Hoftun gikk til fots fra Tansen til Pokhara for 48 år siden. Og at han gjorde en stopp på en åsrygg der de to elvene kunne sees, den ene lavere enn den andre. Og hvordan han da gjorde seg betraktninger om hvordan elvene kunne forbindes med hverandre via en tunnel.

”Samme hva du sier. Om ikke Odd Hoftun hadde gått forbi her, så hadde vi aldri fått denne utviklingen.”